Jeg snakket live med en av familiene vi hjelper.

Jaimito (Jaime), Luís og Isaac.

I forrige uke dro butikken “Tu Choza Online” igjen på runden sin med mat til noen av familiene vi hjelper ved bidrag fra flere av dere som leser denne bloggen. Denne gangen ønsket de å gi familien en liten ekstra overraskelse, så vi avtalte å snakke med dem på video-samtale over WhatsApp. 

Det var koselig å se disse skjønne guttene, selv om det ikke var enkelt å få dem til å si så mye. Som moren deres sa: “Så mye som de snakker hjemme, og nå så sier de ingenting!” 

Du kan klikke på linken, så kommer du til en video jeg har lagt ut fra dette “møtet”. 

https://youtu.be/rK-qoc87nuk

 

“Nå som vi får mat, har jeg endelig kjøpt meg ny underbukse.”

Når jeg leser tittelen jeg har satt på dette innlegget, så må jeg innrømme at jeg både trekker på smilebåndet og slipper latteren litt løs… Det høres så banalt og uvirkelig ut, til tross for at det er helt sant. 

Vi “vanlige mennesker” i Europa kjøper oss det vi trenger når vi trenger det. Kan hende vi må spare litt i noen måneder for å få råd til det vi trenger hvis det er av litt størrelse, men det mest prekære klarer vi alltids å skaffe oss på et eller annet vis.

Endelig kunne pappa kjøpe ny underbukse og mamma en krem til huden sin, og vi fikk CORNFLAKES OG MELK!!!.

En av familiene vi har kjøpt mat til den siste tiden har ikke kunnet prioritere å kjøpe noe personlig til seg selv på lange tider. Alt har gått til mat. Nå som de har fått mat fast et par ganger i måneden, har de endelig kunnet bruke lønnen på noe til seg selv. “Noe så egoistisk”, kan man kanskje tenke. Bruke penger på seg selv, når de har det så smått… 

Kona i familien trengte en krem til huden sin og kjøpte den billigste hun fant. Den kostet 15 millioner bolivarer. Mannen trengte en ny underbukse, så han brukte også 15 millioner bolivarer på de billigste han fant. Dermed forsvant hele lønnen hennes, på nesten 6 dollar, til disse to tingene. Fortsatt har de hans lønn igjen, også det omtrent 6 dollar. 

Mon tro om de skal bruke det på noe annet “luksus”, sånn som et såpestykke, eller kanskje tannkrem??? 

PS! Kona i familien jobber i den bedriften som betegnes som den beste bedriften i hele Venezuela, en oljebedrift. Det hjelper ingenting i disse dager.

Fengslet i Venezuela

Min venezuelanske venninne tilbrakte en måned på et sykehus uten air-condition i førti varmegrader, med kakerlakker og katter på rommet hun delte med fem andre pasienter og med medbrakt sengetøy og mat. Det var helt forferdelige forhold, men en av medpasientene hennes mente dette var luksus. Hun hadde vært i fengsel i Venezuela.

Fengslene i Venezuela er først og fremst overfylte. Førti personer eller flere stues sammen bak gitteret i en celle på noen og tjue kvadratmeter. Det er så trangt at det ikke er plass til at alle kan sove samtidig, så de sover på rundgang. Etter et par-tre timers søvn der man ligger annenhver med hodet og beina, så er det din tur til å stå i mange timer. Kanskje du får satt deg ned en kort stund, men stort sett må du holde deg på beina på grunn av plassmangelen.

Må du gjøre ditt fornødne, så finnes det et hull i gulvet i et hjørne i cellen. Med publikum på flere kanter nytter det ikke å være forlegen og rope på “privatliv”. Stanken som river i cellen blir etter hvert en helt normal duft for de innsatte. Hygiene kan du glemme. Vasking og dusjing? Nope…

Hva med mat? De får vel mat i fengselet? Når du vet at pasientene på sykehus må ha med sin egen mat, så sier det seg vel selv at det ikke er verken mat eller drikke å få i fengselet. Du er avhengig av familiemedlemmer som besøker deg og tar med mat. Alle er ikke så heldige at de har noen. Her kommer anarkiet inn. Kriminaliteten blomstrer i fengslene. Var du ikke kriminell da du ble uskyldig fengslet, så skal du ikke se bort fra at du er blitt en hardbarket kriminell den dagen du slipper ut. Fengsler avler kriminelle. 

Fanger organiserer seg i grupper som terroriserer de nye. Du tvinges til å gi fra deg det du har av mat, du skades dersom du ikke får familien din til å ta med penger til deg som du kan gi til dem. Livet er hardt og brutalt i fengselet.

Leopoldo Lopez ledet protester mot myndighetene i 2014. Han ble arrestert. På denne tiden ble “La Tumba” bygget for å fengsle de “farligste” motstanderne av Nicolás Maduro. Han ble omsider løslatt i 2019, og i 2020 flyktet han til Spania.
El líder opositor venezolano, Leopoldo López, ofrece una rueda de prensa tras su salida de la residencia del embajador de España, en Caracas. En Madrid, España, el 27 de octubre de 2020.
Leopoldo Lopez fra eksil i Spania. I oktober 2020 ba han om at det må avholdes frie valg i hjemlandet Venezuela. 

Fengslene i Venezuela er blant de verste i verden, og blir stadig rapportert av Amnesty International for inhuman behandling av mennesker. I lenken under presenteres verbalt og illustrert “graven” som de kaller fengselet der politiske fanger blir holdt fanget opptil ti meter under jorden. Politikere som en gang var viktige for regjeringen, men som har ønsket endring etter at Nicolás Maduro overtok som president, blir holdt innestengt uten dom, og flere av dem risikerer å dø sakte, men sikkert under bakken i dette fengselet. Videoen er på spansk… 

Her kan du lese mer om saken med Leopoldo López som prøver å oppta kampen mot diktatur-regimet i Venezuela fra eksil i Spania. Artikkelen er på spansk: https://www.france24.com/es/américa-latina/20201027-venezuela-leopoldo-lopez-españa-elecciones

Video om “prosjektet Venezuela”

I går delte jeg en video på Facebook der venninnen min og jeg snakker om prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”, som jeg regner med de aller fleste leserne har fått med seg handler om å være med å bidra for en litt bedre hverdag for noen mennesker i Venezuela. 

Vi snakker spesifikt om 17. mai-sløyfene elevene mine (1.-2. trinn) laget og solgte og fikk inn over 600 euro som vi har kjøpt mat til omtrent 20 familier for. Men vi snakker også om de som hjelper oss i Venezuela, – for uten dem hadde vi ikke klart å gjennomføre dette.

Om du ønsker å bidra eller du bare er nysgjerrig på å få med deg samtalen (med noen innklippsbilder og -videoer), så kan du finne den på min Facebook-side https://www.facebook.com/linda.sakseide 

Samtalen er på spansk, men jeg har oversatt til norsk, så du kan få med deg innholdet med å lese undertekstene om du ikke forstår spansk. 

Lær noen å fiske i stedet for å gi dem en fisk!

Det er helt klart at det er mye bedre å gi noen en fiskestang og lære dem å fiske, slik at man kan sørge for seg selv, i stedet for bare å gi noen en fisk. Dette er jeg grunnleggende enig i, og jeg håper at dette prosjektet som venninnen min og jeg har startet kommer dit en dag at vi kan hjelpe dem til å hjelpe seg selv, i stedet for at vi kun kjøper mat til dem for noen uker. 

Men slik situasjonen er i Venezuela nå, så er det akutt behov for penger til mat, og det er vanskelig å se for seg i hvilken retning vi kan hjelpe dem til å bli selvhjulpne. 

Et nøkkelord er selvfølgelig utdanning. Det er viktig at barna får seg en utdanning, slik at man som voksen kan komme seg inn i et produktivt arbeid i samfunnet. Men det er helt klart at forholdene med hensyn til lønninger og arbeidsplasser i landet må endres for at det skal bli verdt å jobbe. Slik situasjonen er nå, så er det umulig å overleve på lønn fra et arbeid i det offentlige. 

Desto viktigere er det nok i utdanningsforløpet å utvikle evnen til kritisk tenkning og kreativitet innenfor arbeidsmarkedet. Det å evne å se muligheter til å utvikle nye bedrifter i det private, altså gründervirksomhet, bør være noe å jobbe for. Men slik situasjonen er nå med hyperinflasjon, kriminalitet og utpressing fra de som burde passe på deg (politiet), så er det et tapsprosjekt å opprette små bedrifter i Venezuela. 

Vi er bare i starten av et prosjekt som vi håper vil vare i lang, lang tid, og vi ønsker å utvikle oss og finne nye og bedre måter å hjelpe venezuelanere på. Om det er noen som har konkrete idéer til hvordan man kan “hjelpe til selvhjelp”, så setter vi pris på å få tilbakemeldinger på det. Så får vi se om det er noe vi kan ta tak i og jobbe videre med. Da kan dere eventuelt sende en mail til meg: [email protected]

Vi har allerede en “fadder” som ønsker å sende barna i “hennes familie” på skolen fra høsten av. Dette året har ikke besteforeldrene hatt mulighet til å sende dem på skolen, – det var enten å gi dem mat eller skole, og de har knapt klart å gi dem mat.

Intervju på Instagram, – live i kveld

I kveld, tirsdag 25. mai kl. 23.30, blir venninnen min, Eilyn, og jeg intervjuet direkte på Instagram av Fernando Torres som jobber på universitetet i Zulia i Venezuela. Han underviser i gründervirksomhet/oppstart av bedrifter, og har fått høre om prosjektet vi har satt i gang for å hjelpe trengende familier i Maracaibo, Venezuela, og ønsker å høre mer om dette. 

I kveld, 25. mai, kl. 23.30, live-intervju om prosjektet “En dråpe i havet…”  @ferelprofe

Dersom noen er interessert i å høre intervjuet, så er navnet til Fernando på Instagram “@ferelprofe”. Intervjuet blir på spansk. 

“Joda! Dette er vann fra springen.”

 

Alt av infrastruktur, elektrisitet og telenett har kollapset i Venezuela. Inkompetente ledere og arbeidere har kjørt hele industrien og alle andre bedrifter i grøften, og dette fører til store humanitære kriser for landets innbyggere. 

Etter en uke uten vann i springen, var dette det som kom ut av rørene i et par timer, før det igjen var slutt.

Deyvis, som er en av de som hjelper oss med å kjøpe og levere mat til familiene vi hjelper, sendte meg i går noen bilder av at endelig hadde de fått vann i et par timer eller tre. Etter å ha vært uten rennende vann i en uke, så hadde selvfølgelig rørene blitt skitne, så det vannet som kom, er ikke fristende for noen verken å bade eller vaske opp tallerkener i. 

Deyvis er veldig flink og hjelper oss med “alt” vi trenger. Han lever midt oppi all elendigheten.

Når vannet endelig kommer, så er det bare å finne alt man har av konteinere og bøtter for å spare på det lille vannet som er. Man vet aldri hvor lang tid det går til neste gang myndighetene åpner kranene igjen, om det går en uke eller en måned. 

Vanligvis har de ikke vannet lenger enn noen få timer, men det var en gang de hadde vann i to eller tre dager i strekk, – da ble de mer enn overrasket. Slik hadde de ikke hatt det på flere år. 

 

Fattige familier får 50 cent av myndighetene

Styresmaktene i Venezuela eier ingen skam. De har et system for såkalt hjelp til fattige familier som ikke har egen inntekt. Hver familie får 50 cent i måneden DERSOM de er registrert i “La Patria” (fedrelandet). Dette innebærer at de de må stemme på regjeringen ved valg. Da blir de fulgt til valglokalet av en av myndighetenes hjelpere som sørger for at de stemmer på riktig parti. De som nekter å stemme på Nicolás Maduro og hans medsammensvorne får ikke denne støtten. 

Dette er 50 cent i euro, og i Venezuela regner de det i dollar, men det er ikke store forskjellen.

50 cent… Det tilsvarer en halv kilo ris. Sjokkerende mange mennesker i Venezuela er så desperate at de faktisk selger “sjela si” for en halv kilo ris i måneden. Det er ikke snakk om at hver person i familien får 50 cent, – neida, – det er hver familie totalt som får 50 cent. Da forstår man litt av hvor desperat situasjonen er for venezuelanerne.

En av familiene som har registrert seg for å få 50 cent i måneden av myndighetene.

Foreløpig har vi hjulpet omtrent 70 familier

Takket være fantastisk giverglede og omsorgsfulle hjerter både i Norge og i Spania, så har vi til nå klart å hjelpe godt over 60 familier med mat for minst et par uker. Mange av disse familiene, 12-15 av dem, har også fått sin egen “fadder” som ønsker å hjelpe samme familie over tid. Noen har bundet seg til tre ganger med ti dagers mellomrom, mens andre har satt opp fast oppdrag, så “familien deres” er sikret mat over lengre tid.

På vegne av disse trengende familiene som er så ufattelig takknemlige, så vil jeg bare takke så inderlig for de varme hjertene dere har til disse familiene som lider under en humanitær kollaps i Venezuela. Vi kan ikke “redde hele verden”, men la oss hjelpe så mange som mulig med det vi kan. Og så får vi håpe at noen trykker på de riktige knappene etter hvert for å få en bedring i det politiske systemet i landet, for der kommer min kompetanse til kort. Jeg vil likevel være et talerør for å prøve å påvirke det lille jeg kan til de jeg klarer å nå.

 

NÅ skal vi på Supernytt!

Da har jeg fått tilbakemelding om at førstkommende mandag eller tirsdag blir det mest sannsynlig klart for innslaget om Venezuela på Supernytt. Altså enten mandag 24. eller tirsdag 25. mai. Det er kl. 10.00 og du kan finne “Supernytt” på nrksuper.no. Du kan selvsagt se programmet når du måtte ønske etter at det er publisert.

Elevene på 1.-2. trinn på DNS Málaga har blant annet bidratt til at 22 familier i Venezuela har fått mat i et par uker. Se innslaget på Supernytt i neste uke. 

Vi gleder oss til å se hva de har tatt med fra det vi har sendt dem, da vi har både sendt intervjuer av elevene våre, filmsnutter fra produksjon og salg av 17. mai-sløyfer og bilder og video av noen av de vi har hjulpet i Venezuela, for å nevne noe.

Jeg håper innslaget blir til inspirasjon, så kanskje noen flere kan gjøre noe av det samme som det vi har gjort, eller kanskje noen har andre idéer på hvordan man kan hjelpe barn og familier som lider i land som Venezuela. Jeg håper at både enkeltpersoner, familier og skoleklasser lar seg inspirere til å bidra på en eller annen måte.

En dråpe i havet er mer enn ingenting…