I det aller første innlegget jeg skrev for noen uker siden, så fortalte jeg om hvorfor jeg startet med å skrive denne bloggen. Den humanitære kollapsen i Venezuela er absolutt en hovedgrunn til dette, slik jeg nevnte i den første artikkelen, men egentlig er den viktigste grunnen litt mer spesifikk…
Jeg skrev om noen horrible historier blant annet fra sykehuset der en vordende mor måtte hjelpe seg selv med fødselen, og om pengene som ikke er noe verdt lenger, slik at folket ikke har noe å kjøpe mat for. Det er et hav å ta av når det gjelder tragiske historier, men den historien som først gjorde et sterkt inntrykk på meg var venninnen min sin egen historie fra da hun tilbragte en hel måned på sykehuset med høyt blodtrykk i påvente av fødselen.
Det er en virkelig sterk historie, og da jeg hørte den “korte versjonen” for halvannet år siden sa jeg: “Denne historien er så sterk og viktig at den må fortelles til verden!” Etter å ha tenkt en kort stund fortsatte jeg med: “Denne historien må det skrives bok om. Jeg skal sørge for at dette blir en bok!”
Jeg skrev en side eller to umiddelbart, men det skulle gå mer enn et år før jeg endelig fikk satt meg skikkelig ned for å skrive. Med venninnen min og familien hennes boende i huset hadde jeg nær tilgang på kilden, så i slutten av februar i år startet jeg opp med bok-prosjektet for alvor.
Alt hun opplevde, alt hun så, alt hun gjorde for andre, alt mannen hennes gjorde for henne og for andre… Alt det hun har fortalt meg om tiden på sykehuset og alt rundt dette svangerskapet… Alt dette har jeg skrevet ned i førsteutkastet av boken. Jeg er ennå ikke i mål med utkastet, men håper at jeg i løpet av sommeren vil ha dette sånn noenlunde klart, slik at jeg kan jobbe videre med redigeringen til høsten.
Denne boken er altså den viktigste årsaken til at jeg startet bloggen. Men det var likevel viktig for meg at dette ikke var en blogg som handlet om denne boken spesifikt, men om de uverdige forholdene som menneskene i Venezuela lever under på alle plan. Jeg ante ingenting om disse forferdelige tilstandene før jeg ble kjent med venninnen min og andre fra Venezuela som har kommet hit til Málaga de siste årene, og opplevelsen min er at dette er gjengs blant både spanjoler og nordmenn, – “ingen” har en anelse om hvor ille det er i dette søramerikanske landet.
Så selv om innholdet i boken jeg skriver er veldig spesifikt og tidsbegrenset, så er lidelsene til det aller meste av befolkningen så ufattelige og blir bare verre og verre, så det å spre kunnskap om disse forholdene er viktig, slik at vi ikke bare lever i vår egen boble der alt er så bra, men at vi kan vise litt medmenneskelighet og omsorg for andre.
Nå har bloggen også fått en overraskende positiv bieffekt i form av at flere av leserne har ønsket å bidra til å kjøpe mat til familier i Venezuela etter å ha sett jeg og klassen min kjøpte mat til flere familier. Det å oppleve den genuine omsorgen og viljen til å bidra til å være en liten dråpe i havet for våre medmennesker på andre siden av jordkloden er helt fantastisk og rørende.
Jeg håper du som leser dette vil være med på å dele denne bloggen med dine venner, slik at flest mulig får kunnskap om disse uverdige forholdene som så altfor mange mennesker lever under. Forhåpentligvis når budskapet frem til de riktige folkene, når det gjelder å kunne legge press på myndighetene, etter hvert.
Hjertelig takk for at DU leser…