Mer enn en dråpe i havet!!!

Når jeg sier at det som for oss virker som en dråpe i havet, er “hele havet” for dem som mottar gaven, så det virkelig sant for flere av familiene. Her følger en av disse historiene der dette virkelig blir synlig på en utrolig sterk måte…

Barna måtte plutselig være nærmere to uker uten foreldrene på grunn av portforbudet, og de gikk tom for mat.

En av familiene vi kjøpte mat til for et par uker siden hadde for en tid tilbake solgt bilen sin, en liten “varebil” og et gammelt skrap av en bil, for å få penger til mat. Hvor mange dager de kunne spise seg mette på pengene fra salget vites ikke, men historien er lenger. 

Et par måneder etter salget, bestemte han som kjøpte bilen seg for å dra fra Venezuela, og han lot bilen stå igjen. Han kontaktet selgeren og sa at dersom han ønsket, så kunne han få tilbake bilen sin. Bilen sto parkert i en by en god del timer unna der familien bodde, og mannen tok med seg kona si, mens eldstegutten på 14 år var hjemme og passet på småsøsknene sine. Barna hadde akkurat mat så de kunne klare å spise de to dagene foreldrene regnet med å være borte.

Men da de akkurat var kommet til byen der bilen deres befant seg, ble det portforbud i hele Venezuela. Det betydde at de ikke fikk lov til å reise hjem med det første, og de måtte bli i denne byen inntil videre. Da to dager hadde gått uten at det så lyst ut for oppheving av portforbudet begynte foreldrene å bli virkelig bekymret for barnas ve og vel. De var overlatt til seg selv og hadde ikke lenger mat å spise. Det var virkelig en fortvilet situasjon for familien, og da særlig for foreldrene som følte seg totalt hjelpeløse. De hadde ikke annet å gjøre enn å be til Gud om et under.

Så fikk plutselig far i familien en merkelig telefon. De ringte fra butikken “Tu Choza Online” for å fortelle at de hadde en pakke med mat til dem. Faren fortalte at de ikke var hjemme, og at de var forhindret fra å komme seg hjem på grunn av portforbudet. Den ansatte fra butikken uttrykte at det fra trist, og skulle til å avslutte samtalen og legge på, men heldigvis var faren rask nok til å fortelle “men barna mine er hjemme. Dere kan dra hjem til dem og gi dem maten.” På denne måten ble barna sørget for, til tross for at foreldrene var helt maktesløse. 

Det skulle gå enda ti dager før portforbudet ble opphevet og foreldrene kunne dra hjemover, og nå var det snart slutt på den velsignede gaven de hadde fått halvannen uke tidligere. På hjemveien diskuterte foreldrene hva de skulle gjøre for å få tak i mat for de neste dagene, men de kom ikke til noen rask løsning på problemet. 

Da foreldrene parkerte den nedslitte varebilen utenfor huset, ble de møtt av et merkelig syn. Alle de fire barna deres var samlet utenfor huset, og det stod en motorsykkel parkert like ved. En ung dame som de ikke kjente smilte til dem, mens de fikk øye på bordet deres som var fylt med mat. Nok en gang hadde en familie fra Norge kommet barna deres, og dem selv, til unnsetning, og de hadde fått mat for enda en uke eller to. 

Foreldrene var helt fra seg av undring og stum av beundring for hvordan Gud ordner med sakene. Virkelig i rette øyeblikk, og det to ganger på rad. 

Som nevnt innledningsvis er dette en av de mange historiene vi kan fortelle om der vårt bidrag føles som en dråpe i havet, men som det for dem som mottar gaven betyr alt, – det er “hele havet” for dem.

Hjertelig takk nok en gang til alle som bidrar både med å lese artiklene, deler videre lenken til bloggen, samtaler med andre for å spre kunnskap, og som støtter økonomisk.  Det er til uvurderlig hjelp. Sammen gjør vi en forskjell for noen her i verden…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg