Nå når denne gledens dag for Norge, 17. mai 2021, nærmer seg slutten, sitter jeg her og reflekterer over hvor heldige vi faktisk er som bor i et fritt land der vi kan si meningen vår uten frykt for å bli fengslet for å uttrykke misnøye med de som styrer landet. Nå bor ikke jeg i Norge, men det samme gjelder her i Spania. Ytringsfriheten er noe av det mest fundamentale vi har her i Europa.
Aldri har jeg vel kjent så sterkt på følelsen av takknemlighet for at jeg ikke trenger å være redd for at naboen skal angi meg til myndighetene for ikke å støtte dem, som akkurat i dag.
Jeg har hørt mange 17. mai-taler opp gjennom årene, og jeg har blitt rørt og beveget, men der jeg nok har slått meg til ro med følelsen av takknemlighet for at vi har det så godt i landet vårt, har jeg i år også kjent på en betydelig sorg for at det ikke er slik i enkelte andre land, og da særlig i Venezuela, som jeg har fått så nært innpå meg i det arbeidet jeg står.
Jeg vil fortsette med å arbeide for å bringe håp til folket i dette landet, – om det bare er en dråpe og det bare hjelper noen, så er det mer enn ingenting. Jeg føler virkelig med disse fortvilte menneskene for hva de må gjennomleve hver dag.
Gratulerer med dagen, og la oss være vår “neste” til hjelp…
