Håpet er det siste man mister. Det kan være vanskelig å se noen utvei for situasjonen i Venezuela, men venezuelanerne mister aldri håpet. Både de som fortsatt er i landet og de som har dratt fra sitt kjære “patria” (fedreland) har håp. Håp om en bedre fremtid for landet sitt. Håp om en dag å kunne spise seg mett igjen uten å bekymre seg for hvor lang tid det går før de får spise seg mett neste gang.
Håp om en president som føler med folket, og som vil tjene folket slik en president egentlig skal. Håp om at strømmen ikke forsvinner for timer eller dager om gangen. Håp om en verdig betaling for jobben de gjør i det offentlige, slik at folk “har råd” til å dra på jobb igjen. Håp om at lærerne vender tilbake til sin post, slik at landets unge håpefulle kan få en verdig skolegang og en utdanning som vil hjelpe dem til hjelpe landet sitt. Håp om medisiner til alle, slik at man ikke trenger å emigrere til Europa for å få tak i insulin til diabetesen din. Håp om at kompetente mennesker kan få landets oljeraffinerier og andre bedrifter opp og gå igjen. Håp om å slippe å sitte i kø i 3 dager med bilen for å fylle bensin.
I alle sosiale medier finnes det mennesker både i Venezuela og utenfor som snakker om håpet de har for landet sitt og at de en dag ønsker å dra tilbake. Spørsmålet er ikke om de vil dra tilbake, men når de kan dra tilbake. De er stolte av landet sitt. Stolte av en nydelig natur med skog, fjell, nydelige strender og verdens høyeste fossefall. Stolte av sine medmennesker som holder ut i nøden og som i hovedsak er ærlige og redelige mennesker. Stolte av “nasjonalretten” sin, arepa, selv om de krangler med Colombia om det opprinnelige opphavet.
De ønsker et land der de kan uttrykke sine egne meninger uten frykt for å havne i fengsel. De ønsker en hverdag der de slipper å få hjertet i halsen hver gang en motorsyklist kjører forbi dem. De ønsker seg en fremtid i harmoni og glede, og ikke minst… De ønsker å spise seg mette.
