Før jeg fikk kontakt med venezuelanere som har immigrert til Spania var kunnskapen min om Venezuela minimal. Jeg visste at hovedstaden het Caracas og at landet lå helt øverst i Sør-Amerika på kartet. Dessuten var Venezuela det landet som vant Miss World og Miss Universe flest ganger… – trodde jeg.  

Jeg hadde hørt om Hugo Chávez, og fikk med meg at det var delte meninger om han, men jeg hadde i grunnen ingen formening om fyren var bra eller dårlig for landet og folket. Han var vel en president som “alle andre”?

For mange år siden så jeg en dokumentar om et musikk-prosjekt Chávez startet i landet. Det ble sagt at for å holde barn og ungdom borte fra gatene og narkotika, så skulle alle få lære seg et instrument. Jeg må si jeg var mektig imponert over lærerne som dirigerte førti-femti ivrige barn og unge i orkester med alt fra tuba til klarinett i ulike musikk-auditorier. Det var tydelig at dette var noe regjeringen med Chávez i spissen var veldig stolt av. 

Da jeg i 2019 nevnte for min venezuelanske venninne at jeg var imponert over dette instrument-prosjektet de hadde i Venezuela, der flinke orkestre med barn og unge reiste rundt og spilte konserter i inn- og utland og representerte landet sitt med stolthet, lo hun anstrengt av meg, og jeg er sikker på at hun tenkte “så naiv du er”… 

Chávez satte i gang mange sosiale prosjekter og parallelt med at myndighetene har puttet penger i egne lommer har de også øst ut i øst og vest til ulike prosjekter, slik som dette musikk-opplegget. På denne måten har presidenten vist at han bryr seg om folket. Jeg er villig til å tro at intensjonene hans ikke var utelukkende egoistiske, men at han virkelig ønsket medborgerne sine godt. Men disse intensjonene kombinert med en fraværende økonomistyring kunne ikke føre noe godt med seg. Venezuela ble raskt et land der du måtte se deg godt over begge skuldrene før du sa et negativt ord om landets vanskelige situasjon eller inkompetente ledelse. Den gjengse oppfattelsen om hvorfor Hugo Chávez startet alle disse sosiale prosjektene, særlig i forkant av hver valgperiode, er at det var for å kjøpe seg velgere. 

Så lenge oljepengene strømmet inn fra eksporten til utlandet holdt landet seg flytende. Men med den kraftige prisnedgangen på olje i 2014 var det slutt på moroa. På litt over et halvt år sank oljeprisen fra rundt 114 dollar til bare 46 dollar fatet.* Venezuelas nye president, Nicolás Maduro, som hadde overtatt landets ledelse etter Hugo Chávez´ død i mars 2013, fikk en enorm utfordring i starten av sin presidentperiode da inntektene uteble. Ettersom landet baserte mesteparten av handelen på import fra USA og andre land, opplevde innbyggerne at butikkene raskt ble tømt for mat, medisiner, klær og andre essensielle varer. Det var ikke lenger penger å importere for, og myndighetene hadde ekspropriert de aller fleste fabrikkene og bedriftene som private drev, og gitt dem til inkompetente generaler. Disse bedriftene ble ribbet for alt av verdi, og forlatt verdiløse, og som jeg siterte i en annen artikkel: “Nå er Venezuela en gravplass for bedrifter.” 

Hadde det ikke vært for regjeringens elendige håndtering av landet, så kunne Venezuela vært selvforsynt med hva det skulle være. I stedet er det altså en enorm mangel på mat og medisiner, og det lille som fins er altfor dyrt for de fleste av innbyggerne å kjøpe.

*https://e24.no/olje-og-energi/i/6nGvGo/derfor-er-det-krise-i-oljebransjen