Linda Sakseide

Endelig har jeg fått skrevet ned grovhandlingen i boken jeg skriver. Den første delen er ganske velskrevet, mener jeg, mens jeg nå mot slutten ikke har brydd meg noe særlig om formuleringer, men bare å få nedskrevet selve handlingen, og så får utbroderinger, beskrivelser og formuleringer komme etter hvert.

Jeg strever ganske mye med dette med synsvinkel. Jeg er litt for glad i å gå inn i hodet til flere av personene i boken. Jeg bør nok holde meg til hodet til hovedpersonen, men det er uhyre “tricky”. Det begynner å demre for meg hva dette betyr, men det er en kunst å skulle klare å skrive dem om på en måte som gjør at handlingene til personene viser det jeg kanskje nå har fortalt fra deres synsvinkel. Det er helt tydelig at det er NÅ arbeidet starter. Kunsten å få dette til å bli en lesbar bok.

Det samme også med uttrykket “showing, not telling”. Man har lett for å forklare og fortelle i stedet for å vise med handlinger generelt. Det skal bli både interessant og krevende å gå inn i bokinnholdet og endre, kutte og legge til. Uansett er jeg veldig glad for at jeg ENDELIG har klart å komme meg gjennom den første grovskrivingen av boken. Planen var at jeg skulle gjøre det i sommer, men det fikk jeg ikke gjort, særlig fordi ryggen tappet meg for energi, men også fordi jeg ikke prioriterte det slik jeg burde ha gjort. Da ble juleferien en “god nummer to” av tidsrom å få fullført denne arbeidsoppgaven.

I fare for å føle enda mer “skam” over at jeg ikke klarer å fullføre det jeg har startet (jeg hadde jo proklamert for “hele verden” at jeg skulle skrive ferdig), så har jeg den siste uken tatt meg skikkelig i nakkeskinnet og fått fullført oppgaven.

Arbeidstittelen jeg har jobbet under en stund er “Lysets barn”, eventuelt “Isaac, lysets barn”. Jeg liker denne tittelen, særlig den første. Den er kort og enkel, samtidig som den beskriver godt en veldig viktig del av innholdet i boken. Jeg skal ikke komme så mye innpå selve innholdet i dette innlegget, men i hovedsak dreier det seg om Eilyn som lå på fødeklinikken i en måned med høyt blodtrykk og alt det absurde og tragiske hun opplevde da hun ventet på at Isaac skulle taes med keisersnitt. Historien er hoderystende og helt uforståelig for oss europeere. Det er nettopp for å åpne øynene våre og se hvor nedbrutt og ødelagt et tidligere velfungerende land som Venezuela kan bli, at jeg skriver denne boken.

Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.

Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:

KARI M. THORBJØRNSENS LOV:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den personen du spør om veien i en ukjent by, er alltid en av de andre turistene i byen.

MENYLOVEN:

Kan du ikke uttale det, så har du ikke råd til det.

ELLEN HARTMANNS LOV:

Foreldre får stadig færre barn. Til gjengjeld får barn stadig flere foreldre.

MARIANNE GISKE KORSNES LOV:

Sannsynligheten for uventet besøk øker proporsjonalt med omfanget av rot.

DET GENERALISERTE USIKKERHETSPRINSIPP:

Tidligere var jeg usikker, nå vet jeg ikke lenger.

EDELSTENS MOTTO:

Ikke bry deg om hva andre synes om deg, – de er altfor opptatt med å bekymre seg over hva du synes om dem.

BLAMARE HUMANUM EST:

Det er menneskelig å feile, og enda mer menneskelig å legge skylden på andre.

SELVBYGGERLOVEN:

Luftslott er utmerket inntil en flytter inn i dem.

GEIR W. KRISTOFFERSENS GJENNOMFØRINGSLOV:

Fullfør alltid det du har begynt p

PER ANDREAS VOGTS LOV:

Det er ganske unødvendig å arkivere dokumenter. Du får allikevel ikke bruk for dem før dagen etter at de er makulert.

Jeg våknet med migrene i morges. Uff, jeg orker ikke å stå opp. Og så er det lørdag i dag, og bare en dag til av ferien min. Æsj! Jeg funderte litt på det. Hadde juleferien virkelig gått så fort at jeg kun har morgendagen igjen før det er mandag og skole igjen? Det begynte å demre for meg. Var det virkelig lørdag i dag? Eller var det bare fredag? Hva gjorde jeg på i går, fredag? Ingenting, for fredag er i dag. Jippi! Enda en dag ferie, noe så fantastisk.

Så fra å være en litt kjedelig og trist lørdag med hodepine, så ble det en deilig fredag, dog fortsatt med hodepine. Dagen skal nytes. Jeg bør egentlig bare gjøre det samme Kari og jeg gjorde i går, – ligge i “Baden-Baden-stolen” og kjenne de varme solstrålene treffe den bleke huden, og la varmen drive bort hodepinen. Det tror jeg jammen at jeg skal gjøre.

Det begynner å bli “langt på dag”, så det er på tide å finne shortsen og komme seg ut. Dere i Norge som leser dette føler kanskje at dette er “å gni det inn” for dere at vi har sol og varme her, mens dere sliter med brodder og minusgrader. Og ja, det er vel egentlig det jeg driver med akkurat nå. Gnir det inn for dere nordboere at det er deilig å bo i Spania. Huff, nå føler jeg meg litt slem. Jeg burde klare å holde meg i skinnet og ikke vise hvor fantastisk vi har det her. Men nå er det gjort. Fingrene løp over tastaturet nesten helt av seg selv. Jeg klarte ikke å stanse dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg håper de fleste klarer å se litt humoristisk på dette innlegget, og at dere tror meg når jeg sier at jeg ønsker dere alle en flott dag uansett hvordan været er der dere er. At dere får fine samtaler med de rundt dere. At dere gjør noe hyggelig sammen med venner og familie. At dere får vist frem deres positive sider og at dere får vært til glede og hjelp for andre.

Ha en flott fredag 🙂

I dag har jeg vært en tur hos “vår alles kjære” Kari (MEning). Hennes feriebolig er bare en ti-femten minutters kjøretur fra her jeg bor, så det er ingen sak å stikke innom. Og jeg må si hun har en flott plass med nydelig utsikt, ikke veldig langt fra vannet, og i dag var fargene på vår side når det gjalt å få fine bilder med blå himmel osv.

Det var så varmt at det i grunnen var shorts-vær der vi satt, eller egentlig lå, i de vidunderlige “Baden-Baden-stolene” på terrassen hennes og snakket om blogging og livet. Vi kunne sikkert holdt på i dagevis og pratet, for praten går lett når man er i godt selskap.

Jeg var også så heldig å få “privat-undervisning” av Kari. Jeg har jo en YouTube-kanal, men jeg har ikke fått til å legge lenken med video inn i selve bloggen. Jeg trodde det var noen avanserte innstillinger jeg måtte gjøre i forkant, men det var jammen santen en veldig enkel affære, så nå skal det forhåpentligvis bli mange videoer direkte linket på bloggen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke nok med at jeg ble kurset av Kari, – jeg oppdaget også at hun hadde akkurat den boken i bokhylla som jeg kunne tenke meg å lese, nemlig “Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant” av Jonas Jonasson. Jeg har som skrevet i et tidligere innlegg lest “Analfabeten som kunne regne” av samme forfatter, og jeg digger måten han skriver på, og med fantastiske kritikker på “Hundreåringen” er det klart jeg vil lese den. Men jeg har tenkt at jeg får vente til denne pandemien er over og jeg kommer meg til Norge og får kjøpt boka. Det trenger jeg da ikke nå, for jeg var så heldig å få låne boka av Kari.

Vi hadde rett og slett en veldig koselig prat og “session”, og dette frister til gjentakelse. Så neste gang hun tar turen nedover, så møtes vi igjen. Hjertelig takk for en fantastisk koselig ettermiddag, Kari 🙂

I dag er det 6. januar og “trettende dag jul”. Jeg husker det uttrykket fra jeg var liten, men jeg gav det ikke annet innhold enn at dette var dagen der man burde rydde bort julen. Noen holder på “tjuende dag jul”, og jeg kan være tilbøyelig til å følge deres system. Det er tross alt veldig koselig med alle disse fine fargene og strålende lys i stuen.

Men tilbake til “trettende dag jul”. Her i Spania har denne dagen et innhold. Det er denne dagen som er den egentlige “juledagen” for dem, hvilket betyr at “julaften” var i går kveld. Overgangen fra i går til i dag er nemlig dagen da de hellige tre konger, som kom til Jesusbarnet med gull, røkelse og myrra, kommer til barna i Spania med gaver eller kull, alt etter om de har vært snille eller slemme.

I fjor og i år har feiringen blitt sterkt begrenset på grunn av pandemien, men vanligvis er tidlig kvelden 5. januar virkelig barnas dag. Og bestemødrenes dag. Hvorfor sier jeg “bestemødrenes dag”? Jo, jeg skal fortelle deg. Første året jeg opplevde prosesjonen som kjørte i gatene med svære vogner med de hellige tre konger sittende på hver sin trone på tre av vognene, fikk jeg oppleve bestemødrenes “innhøstningsdag”.

Alle vognene hadde hjelpere i små og store utgaver som kastet ut karameller til folkemengden som stod langs prosesjonen. Det var ikke snakk om at de kastet én og én karamell. Neida, en hel neve med karameller kom susende mot folkemengden der bestemødrene stod klare med paraplyene sine, ikke for å beskytte seg, men for å fange godteri oppi. De samlet og samlet, og puttet dem i de svære bæreposene de hadde med seg for å ta med hjem til barnebarna sine. Det hele så både vilt og absurd ut, synes jeg, men det var ganske morsomt å bevitne sånne eldre damer gå av hengslene for noen drops.

Mot slutten av prosesjonen ankommer de hellige tre konger en idrettshall eller et annet passende åpent sted der man har laget et podium. Oppå podiet står tre stoler som kongene setter seg på, mens barna stiller seg i kø for å få komme frem til en av kongene. De setter seg på fanget til kongen og forteller hva han eller hun ønsker seg til jul. Akkurat som jeg husker jeg fikk gjøre på Kløverhuset i Bergen en gang jeg var liten, bare med julenissen, eller Kløvernissen som han også ble kalt.

Om natten kommer så kongene rundt med gaver som de legger i stuene til folk. Så spiser kamelene gulrøtter og drikker vann, mens kongene får kjeks og søte julekaker, samt lunken melk. Når barna i huset våkner blir det liv og røre “i heimen”, og mor og far må straks stå opp så barna kan få åpnet gavene.

Senere på dagen er det tid for å spise den tradisjonelle “Roscón”. Dette er en rund kake med hull i midten. Inni kaken har man puttet to objekter, – en liten figur og en slags nøtt i plast. Den som er så heldig å få figuren, får ta på seg kronen som følger med kaken, og er dermed konge resten av dagen og kan bestemme “alt”. Den som får nøtten derimot, er den “heldige” vinneren av å måtte betale for neste års “Roscón”.

Dette er altså innholdet i den spanske julen, som for de aller fleste spanjoler er mye viktigere enn 24. og 25. desember, selv om man også da samles med familiene sine og spiser god mat, og mange har tatt inn tradisjonen med julenissen og gaver i tillegg til kongene som kommer et par uker senere.

Jeg fikk faktisk anledning til å kjøre i prosesjonen i Maracena, Granada, et år. Siden jeg hadde hengerfeste på bilen min og kjente en av de som hadde ansvar for kultur i byen, så endte jeg opp med å kjøre rundt i Maracena i et par timer med hoiende barn, voksne OG bestemødre utenfor vinduene på bilen. Det var en opplevelse for livet. Du kan se bilen min med meg som kjører på bildet til høyre. Jeg dro vognen med Mortadelo og Filemon, altså ingen av kongene.

Nå skal jeg ikke holde dere på pinebenken lenger. Her er videoen der jeg skraper flaxloddet jeg vant i BunnyTrash sin “omvendte julekalender”, – var det ikke det han kalte den? Jeg tror det var noe sånt…

En million til trengende i Venezuela eller bare en spennende opplevelse? Vi får se her…

Video med skraping av flaxloddet

“Triologien” del 1

“Triologien” del 2

Jeg har ikke lyst til å skrape flaxloddet ennå. Jeg har ikke lyst til at mine illusjoner om millionen skal bli knust i pulveriserte biter og drives med vinden. Det var så vakkert å tenke på alt vi skulle gjøre for de trengende i Venezuela med millionen. Hvorfor skal jeg ødelegge dette med å skrape bit for bit, og gå fra skuff til skuff når tallene åpenbarer seg på brettet. Kanskje jeg vil ende opp i en traumatisert tilværelse? Kanskje det blir sånn som mor hadde på russkortet sitt i sin tid: “Livet er som en kommode, skuff på skuff!”

Men før jeg havner i den aller dypeste depresjonen, så må jeg uansett få takke BunnyTrash for en utrolig hyggelig gest. Du har skapt en magisk førjulstid, samt romjulstid, for mange. Selv om de store premiene har uteblitt, så har dine gode ord i julekortene, samt denne unike muligheten til å innkassere små og store beløp, vært tegn på din uegennyttige og gavmilde person. Hjertelig takk…

Jeg tror rett og slett jeg stopper der, og heller lager en video av skrapingen. Så da får vi vente i spenning enda litt til…

Her kan du lese starten på denne “triologien”.

Dagen i dag er lik gårsdagen. Det nærmer seg som nevnt dagen brevet med millionen fra BunnyTrash skal ligge i postkassen å vente på meg. Så helt uten at jeg må ut fordi jeg skal ta bilen til butikken eller noe, trasker jeg opp de 35 trappetrinnene til postkassen for å prøve lykken. Og i dag, hva ser jeg? Det er noe hvitt i postkassen min. Hjertet gjør et hopp, og tenker straks på alle familiene jeg skal hjelpe i Venezuela med denne millionen. Jeg kommer straks ned på jorden igjen, for jeg ser ganske snart at dette umulig kan være et brev i en konvolutt. Det er et eller annet hvitt reklameark. Jeg knipser likevel et bilde av sprekken med det hvite, for at dere skal få være med på reisen gjennom “ups and downs”. Adrenalinet pumper fortsatt, men skuffelsen er likevel stor. Bare et reklameark.

Jeg putter nøkkelen i låsen og åpner døren til postkassen. Det hvite arket slipper taket i postkassesprekken og legger seg flatt. Hæ!? Det ligger noe mer inni der. Oppå reklamearket ligger en konvolutt det umulig går an å ta feil av. Der er jo millionen fra Norge og BunnyTrash. Nå er det igjen “ups” og ikke “downs”, og tankene flyr avgårde til “senteret” vi skal opprette i Maracaibo. Et sted der fattige kan komme å få mat et par ganger om dager. Der vi ansetter et par personer til å drifte “senteret”. Vi har allerede huset til Eilyn som kan brukes til dette formålet. Et hus det ikke lønner seg å selge. Hun vil antakelig få mindre for huset sitt enn de 1000 dollarne vi betalte for motorsykkelen til Deyvis. Da kan vi like godt bruke huset i “det godes” tjeneste. Vi flytter inn en av de familiene vi vet ikke har ordentlig tak på “huset” sitt. De kan bo der gratis, samt få det de trenger til livets opphold, mot at de drifter en kantine for barna som tigger i nabolaget. Planen er klar, tankene er ferdig tenkt. Nå må jeg bare ta med meg millionen og innkassere den først… 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For noen år siden ramlet jeg over boken “Analfabeten som kunne regne” på skolens bibliotek. Boken er skrevet av Jonas Jonasson og er en utrolig humoristisk og kreativt skrevet bok, full av morsomme kommentarer og betraktninger. Jeg simpelthen elsker mange av formuleringene og de overraskende små poengene forfatteren strør om seg med.

Jeg er nå i gang med å lese boken på nytt, for det er den verdt. Det er ikke mange bøker jeg leser for andre gang, men dette er altså en av dem, og jeg kan anbefale på det sterkeste å lese boken om man har lyst til å lese en uvanlig fortelling med store kontraster som formidles med varme og humor. Jonas Jonasson tar også et oppgjør med vrangstillingen om at ulike folk har ulik verdi, som det står bak på coveret, og det er som sagt store kontraster som presenteres mellom permene av denne interessante og spennende boken.

Handlingen strekker seg fra Sør-Afrikas fattige områder til Sveriges konge og regjering, og alt kobles sammen på overraskende vis. Hovedpersonen er en ung svart jente som jobber med å tømme utedoer. Etter hvert havner hun i Sverige. Jeg siterer innledningen i boken:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Den statistiske sannsynligheten for at en analfabet i 1970-årenes Soweto skal vokse opp og en dag befinne seg innesperret i en potetbil sammen med Sveriges konge og statsminister, er én til femogførti milliarder syv hundre og seksogseksti millioner to hundre og tolv tusen åtte hundre og ti.”

Jonasson har også skrevet “Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant”. Den skrev han før “Analfabeten som kunne regne”. Jeg har ikke lest den, men skulle gjerne fått tak i den, for slike humoristiske bøker med alvor i fenger meg, og den er solgt i 6 millioner eksemplarer på til sammen 35 språk, så den MÅ jo bare være fantastisk.

Jeg presenterer noen smakebiter på humoristiske kommentarer i boken her, så du kan se hva “det går i”:

Jeg er ingen kokk. Men jeg kan lage noen retter. Som for eksempel spagetti med kjøttsaus og løk. Det jeg derimot er helt elendig på er å beregne hvor mye spagetti jeg skal koke, og nå har jeg gått i baret igjen. Det er begrenset hvor mange strå med spagetti som trengs for å mette ett menneske.

For et par dager siden laget jeg altså spagetti, og til “min store overraskelse” ble det selvfølgelig altfor mye. Jeg spiste en stor porsjon og ble ganske så mett, men jeg følte at jeg nesten burde spise litt til, for det var så mye igjen at jeg ville måtte spise spagetti en hel uke om jeg skulle dele det inn i normale porsjoner. Dermed lot jeg maten synke litt, og så spiste jeg en liten porsjon til. Men det skulle jeg absolutt ikke gjort. Jeg ble så mett at jeg nesten ikke klarte å røre meg fra sofaen etterpå.

I går ble det en pause fra spagettien. Ikke fordi jeg ikke tenkte jeg burde spise den, men fordi Eilyn som var med meg heller ville ha laks enn spagetti, så da hadde jeg fortsatt to middels store bokser igjen i kjøleskapet fulle av spagetti som ventet på meg i formiddag. Ja, for i dag hoppet jeg glatt over frokosten og gikk rett på “spagettimat” sånn i ett-tiden.

Da jeg ble sulten igjen noen timer senere var det tid for etappe nummer to av dagens spagetti-konkurranse. Da fant jeg ut at dette måtte foreviges og deles med dere. Så her ser dere bilde av det jeg stod igjen med før middag i dag. Nå har jeg heldigvis bare én full boks igjen, så i løpet av et par måltider i morgen bør jeg har kommet i mål.

Jeg lurer på om dette kanskje kvalifiserer til å få italiensk pass? Ikke det at jeg har et ønske om det, men det her må helt sikkert trumfe alle andre kriterier for innvilgelse av pass i spagettiens hjemland.