For noen år siden ramlet jeg over boken “Analfabeten som kunne regne” på skolens bibliotek. Boken er skrevet av Jonas Jonasson og er en utrolig humoristisk og kreativt skrevet bok, full av morsomme kommentarer og betraktninger. Jeg simpelthen elsker mange av formuleringene og de overraskende små poengene forfatteren strør om seg med.
Jeg er nå i gang med å lese boken på nytt, for det er den verdt. Det er ikke mange bøker jeg leser for andre gang, men dette er altså en av dem, og jeg kan anbefale på det sterkeste å lese boken om man har lyst til å lese en uvanlig fortelling med store kontraster som formidles med varme og humor. Jonas Jonasson tar også et oppgjør med vrangstillingen om at ulike folk har ulik verdi, som det står bak på coveret, og det er som sagt store kontraster som presenteres mellom permene av denne interessante og spennende boken.
Handlingen strekker seg fra Sør-Afrikas fattige områder til Sveriges konge og regjering, og alt kobles sammen på overraskende vis. Hovedpersonen er en ung svart jente som jobber med å tømme utedoer. Etter hvert havner hun i Sverige. Jeg siterer innledningen i boken:
“Den statistiske sannsynligheten for at en analfabet i 1970-årenes Soweto skal vokse opp og en dag befinne seg innesperret i en potetbil sammen med Sveriges konge og statsminister, er én til femogførti milliarder syv hundre og seksogseksti millioner to hundre og tolv tusen åtte hundre og ti.”
Jonasson har også skrevet “Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant”. Den skrev han før “Analfabeten som kunne regne”. Jeg har ikke lest den, men skulle gjerne fått tak i den, for slike humoristiske bøker med alvor i fenger meg, og den er solgt i 6 millioner eksemplarer på til sammen 35 språk, så den MÅ jo bare være fantastisk.
Jeg presenterer noen smakebiter på humoristiske kommentarer i boken her, så du kan se hva “det går i”:
Analfabeten tar et oppgjør med morens alkohol- og pillemisbruk.
Jeg beklager sterkt at det ikke ser noe særlig appetittelig ut.
Jeg er ingen kokk. Men jeg kan lage noen retter. Som for eksempel spagetti med kjøttsaus og løk. Det jeg derimot er helt elendig på er å beregne hvor mye spagetti jeg skal koke, og nå har jeg gått i baret igjen. Det er begrenset hvor mange strå med spagetti som trengs for å mette ett menneske.
For et par dager siden laget jeg altså spagetti, og til “min store overraskelse” ble det selvfølgelig altfor mye. Jeg spiste en stor porsjon og ble ganske så mett, men jeg følte at jeg nesten burde spise litt til, for det var så mye igjen at jeg ville måtte spise spagetti en hel uke om jeg skulle dele det inn i normale porsjoner. Dermed lot jeg maten synke litt, og så spiste jeg en liten porsjon til. Men det skulle jeg absolutt ikke gjort. Jeg ble så mett at jeg nesten ikke klarte å røre meg fra sofaen etterpå.
I går ble det en pause fra spagettien. Ikke fordi jeg ikke tenkte jeg burde spise den, men fordi Eilyn som var med meg heller ville ha laks enn spagetti, så da hadde jeg fortsatt to middels store bokser igjen i kjøleskapet fulle av spagetti som ventet på meg i formiddag. Ja, for i dag hoppet jeg glatt over frokosten og gikk rett på “spagettimat” sånn i ett-tiden.
Da jeg ble sulten igjen noen timer senere var det tid for etappe nummer to av dagens spagetti-konkurranse. Da fant jeg ut at dette måtte foreviges og deles med dere. Så her ser dere bilde av det jeg stod igjen med før middag i dag. Nå har jeg heldigvis bare én full boks igjen, så i løpet av et par måltider i morgen bør jeg har kommet i mål.
Jeg lurer på om dette kanskje kvalifiserer til å få italiensk pass? Ikke det at jeg har et ønske om det, men det her må helt sikkert trumfe alle andre kriterier for innvilgelse av pass i spagettiens hjemland.
Jeg er ikke den som pleier å gå i postkassen hver dag. Hvorfor skal man det når det “aldri” er noe annet som ligger i postkassen enn oversikt over hvor mye jeg har brukt i strøm én gang i måneden. De få gangene jeg har parkert oppe, sveiper jeg innom postkassen og stirrer inn i sprekken for å se om det ligger noe der. En gang i blant er det et lite flygeblad fra et firma som selger baderomsmøbler eller fra noen som vil vaske huset mitt. Ellers er det uhyre liten aktivitet der.
Når det er så sjelden parkeringsplass å finne på oversiden av leilighetskomplekset her jeg bor, så blir det til at jeg må parkere på nedsiden og gå de 65 trappetrinnene opp mot leiligheten, og så ytterligere 20 trappetrinn nedover. Da frister det lite med 35 ekstra trappetrinn for å nå toppen for å sjekke det som nesten utelukkende er “ingenting”.
Men nå de siste dagene har jeg vært litt mer ivrig til å sjekke. Vel vitende om at BunnyTrash har sendt en hilsen med flaxlodd, er det jo store sjanser for at det når som helst ligger enorme verdier i min beskjedne og lettere oppskrapte postkasse og venter på meg. Da gjelder det å sjekke “hver dag”. I hvert fall nå som det har gått nesten tre uker. Det er nok omtrent den tiden det vil ta for post å komme frem her i dette “sydenlandet”, så nå kan det komme hvilken dag som helst. Men den dagen var ikke i dag, altså. Jeg gikk ens ærend opp de 35 trappetrinnene for å ta en titt. Selv om jeg så i sprekken at postkassen var tom, ville jeg åpne den for å være helt sikker. Ikke så mye som en avrevet papirlapp… Ingenting…
Jeg har vært veldig avslappet til dette frem til de siste dagene, men nå kjenner jeg “på gikta” at postdamen er like rundt hjørnet med mopeden sin for med silkebelagte mopedhansker legge millionen trygt i postkassen min. Kanskje jeg skal legge ut en rød løper, slik at hun er sikker på hvilken postkasse som er min?
Jeg har aldri hatt noen problemer med å montere hyller og andre små møbler jeg har kjøpt på IKEA tidligere. Men jeg kjenner det at når man har gode venner som ønsker å hjelpe til med monteringen, så er det veldig deilig. Mannen til Eilyn stilte opp rett fra jobb og satte opp både kommoden og skoskapet på to-tre timer. Veldig deilig for en som kjenner at kroppen ikke er like bevegelig og fleksibel nå som jeg er halvveis til 100 som det den var tidligere.
Det ble skikkelig fint, selv om det kanskje blir litt mye i “inngangen” til den lille stuen min. Uansett, det var greit å få bort den lille kommoden som var ødelagt både her og der. Bunnene i skuffene var som boomeranger og “alt” ramlet ned på gulvet bak kommoden, – så det var virkelig på tide å skifte den ut. Nå er det en mer solid kommode med skuffer som skal tåle mye mer.
Det er så deilig at møblene er på plass, veldig montert, samme dag som de ble kjøpt. Det tror jeg må være rekordfart for mitt vedkommende.
Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
MARIT KALSTADS MORGENTRAVELHETSLOV:
Hempen sitter alltid i det fjerde hjørnet på vaskekluten.
OLA FØRLANDS LOV:
Den eneste skyen på himmelen legger seg alltid foran solen.
SYLVIA LACAUDS SNORKELOV:
Den som snorker, sovner alltid først.
TOVE MONSEN FLADEBYES LOV:
Bak enhver mann med suksess står en forbauset kvinne.
UTVIKLINGSLOVEN:
Når levestandarden går opp, går moralen ned.
TORGUNN OPSAHLS LØNNSLOV:
Det er alltid så mye måned igjen på slutten av lønnen.
INGJALD ØRBECH SØRHEIMS OBSERVASJON:
Jeg er blitt for gammel til å dø ung.
LIV ROKNE WESTS LOV:
Når man omsider har lært navnet på alle statsrådene, blir det regjeringsskifte.
ALBERT ENGSTRØMS RELATIVITETSTEORI:
Om man for eksempel skyter med gevær mot en person på Jupiter, vil man bare treffe dennes barnebarn.
SØLELOVEN:
Sjansen for at sidemannen søler kaffe på deg, øker med prisen på klærne.
I dag har Eilyn og jeg gjort en oppsummering av prosjektet vårt, “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”, for året som gikk. Vi startet opp så vidt i februar 2021 og har i løpet av året gått fra å hjelpe noen få familier i Maracaibo, Venezuela, med mat for noen uker, til månedlig eller hver fjortende dag å dele ut pakker med mat til en god del familier fast, i tillegg til flere som vi hjelper sporadisk.
Til sammen har vi delt ut 325 pakker med mat, vi har kjøpt skoleuniformer og skolesaker til 12 barn, og vi har laget pakker med julemat til 42 familier, alt takket være gavmilde bidragsytere fra Norge og Spania. I tillegg hadde vi en “Spleis” i høst, så vi fikk kjøpt en motorsykkel til prosjektet, slik at vi kan nå de familiene som bor i de mer farlige områdene av byen.
Hvis du vil se og høre samtalen mellom oss som vi også sendte direkte på Facebook, så kan du klikke på denne linken. Samtalen foregår i utgangspunktet på spansk, men jeg oversetter og forklarer veldig mye på norsk også.
Jada, de har IKEA i Spania også, og spanjolene er, om mulig, like glad i IKEA som nordmenn og svensker. I dag tok jeg turen dit for å finne noen sofaputer og kanskje en kommode eller lignende. Jeg måtte også kjøpe noen ekstra plastbokser til noen nye elever som begynner etter jul, så planen var lagt.
Det er litt komisk at jeg har mye kortere vei til IKEA her i Málaga enn jeg hadde da jeg bodde på Nøtterøy. Da hadde jeg en times vei inn til Sandvika, mens jeg nå bruker et lite kvarter på motorveien, og så er jeg der. Da er det ikke så veldig farlig om ikke alt er like godt planlagt og jeg glemmer noe. Jeg kan bare svippe innom en annen dag.
Det ble både sofaputer, kommode og skoskap på meg, i tillegg til noen småting til kjøkkenet. Det ble jammen tungt å bære alt inn i bilen, men heldigvis hadde jeg med min venezuelanske venninne, så vi var to om å få alt inn i bilen. Da jeg satte meg bak rattet var jeg helt ferdig, så da tenkte jeg at “aldri mer om jeg skal på IKEA”. Men vi vet jo alle at det ikke varer mer enn noen dager eller et par uker toppen. Så har man glemt hvor slitsomt det er, og man er klar for neste tur.
Hvorfor kjøpte jeg ikke denne sofaen da jeg kjøpte ny for to år siden? Mye mer behagelig…Å nei! Alt dette skal inn i bilen, og det er tungt.
I går var planen å skrive en liste over mine favorittsanger fra Melodi Grand Prix/Eurovision gjennom årene, men jeg endte opp med å skrive meg bort fra det og inn i et viktigere tema, nemlig Andreas “Tix” Haukelands bidrag til psykisk helse. Som fjorårets norske deltaker i Eurovision og den rollen han har fått i forbindelse med psykisk helse, syntes jeg det var helt på sin plass å vie et innlegg til han.
Men nå er det tid for favorittlisten min. Det blir nok en litt tilfeldig rekkefølge på sangene, men jeg starter med de aller største favorittene mine fra alle årene jeg husker å ha sett på TV-sendingene. Da ABBA vant i 1974 med Waterloo var jeg bare 3 år gammel, så det husker jeg ikke. Derfor er ikke denne sangen med på min liste, selv om den absolutt er en fantastisk låt.
Johnny Logan (Irland) – vant i 1980 med “What´s another year”. En fantastisk nydelig og “desperat” ballade som jeg ble fan av som 9-åring da jeg mest sannsynlig overvar min første Eurovison-finale. De fleste holder Johnny Logans “Hold me now” fra 1987 som hans beste bidrag, men jeg synes “What´s another year” er flere hakk bedre. Nydelig og sart melodi, men også en kunstnerisk tekst som jeg liker godt. Det er sjelden jeg får med meg teksten godt, men denne er enestående, synes jeg.
Jostein Hasselgård (Norge) – fjerdeplass i 2003 med “I´m not afraid to Move on”. En aldeles nydelig ballade med noen akkorder og harmoneringer som virkelig fenger meg.
Carola (Sverige) – tredjeplass i 1983 med “Främling”. Ungjenten med den kraftfulle stemmen burde ha gått helt til topps i stedet for ukjente Corinne Hermes fra Luxemburg i sin gammelrosa buksedress. Jeg husker min far sa like etter at Corinne ble utropt som vinner: “Om et år vil ingen huske vinneren!” DERFOR husker jeg henne 😉
Alexander Rybak (Norge) – vant i 2009 med “Fairytale”. Selvskreven på listen, – den mest gjennomførte Eurovision-sangen ever, med kraftfull beat, norsk kultur, fele og folkedans, – alt du kan ønske deg, og ikke minst en heidundrendes fengende sang.
Loreen (Sverige) – vant i 2012 med “Euphoria”. En vakker og kraftfull sang, fremført barfot av denne “mystiske” jenten med stor stemme, og med enkel, men effektiv scenografi.
Sandra Kim (Belgia) – vant i 1986 med “J´aime la vie” i hjembyen min, Bergen. Det var en magisk uke med nydelig vær og folk bar TV-apparatene ut i gatene for å se på konkurransen. Om dagen ble det arrangert hopprenn midt i bakken ned fra Johanneskirken, med snø fraktet med tog fra Finse. Det var så kult at denne lille jenten på min alder, som senere viste seg å ha jukset et år eller to på alderen, vant.
Umberto Tozzi og Raf (Italia) – tredjeplass i 1987 med “Gente di Mare”. En virkelig nydelig sang som jeg prøvde å lære meg den italienske teksten på. Ikke kan jeg italiensk, ikke forstod jeg hva jeg/de sang, og jeg hadde helt sikkert feil uttale, men da jeg hørte den igjen nå, klarte jeg fortsatt å synge med på deler av sangen. “Gente di mare” betyr sikkert “folket fra havet”, men bortsett fra det er jeg blank på teksten.
Margareth Berger (Norge) – fjerdeplass i 2013 med “I feed you my love”. En virkelig utypisk Eurovision-sang, – rett og slett en skikkelig kul pop-rocklåt.
Gjon´s Tears (Sveits) – tredjeplass i 2021 med “Tout l´universe”. Nok en nydelig ballade. Det er vel tydelig at jeg er veldig glad i disse vakre balladene.
Måns Zelmerlöw (Sverige) – vant med “Heroes” i 2015. En frisk og utrolig fengende popsang der refrenget sitter spikret for lang tid.
Det ble mye norsk og svensk på denne listen. Noe av grunnen får nok tidligere års sangbidrag på eget språk ta, men uansett er dette bare et utdrag av mange fine sanger fra Eurovision. Jeg holdt på å ta med en sang fra det tidligere Jugoslavia, nemlig “Dzuli” av Daniel i 1983. Jeg husker jeg likte den veldig godt da jeg var 12 år, og det var enkelt å synge med på refrenget “Julie, Julie, Julie” 😉 Men da jeg så og hørte på den nå så må jeg si at den nok heller bør inngå i kategorien “kuriositeter”, med trekkspill, “komiske” kordamer og “simple” bevegelser, men GØY, ja, det er det 😀 Samt at Daniel synger bra.
Jeg har sikkert glemt noen sanger jeg liker veldig godt, men jeg har ikke gjort noe dypdykk og lyttet gjennom alle års finaler. Kun tenkt gjennom en del sanger og sett lett over noen lister og kommet frem til disse sangene.
I tillegg får jeg nevne disse flotte norske sangene som jeg også liker veldig godt:
Mørland og Debrah Scarlett – åttendeplass i 2015 med “A monster like me” Det tar litt tid for sangen å bygge seg opp, men refrenget er “worth the wait”.
Keiino – femteplass i 2019 med “Spirit in the sky”. Så kult med joik som fungerer i Eurovision. Det gikk ikke like bra, og det var ikke like naturlig integrert i “Sámiid ædnan” i 1980. Fantatisk sang og nydelig sunget, – Alexandra er rå.
Andreas “Tix” Haukeland – 18. plass i 2021 med “Fallen Angel”. Så “over the top” scenemessig, men det kler han, og sangen er kjempefin.
Secret Garden – vant i 1995 med “Nocturne”. En ny “barriere” ble brutt da en låt med kun 24 ord vant Eurovision.
Bobbysocks – vant i 1985 med “La det svinge”. De brøt en barriere med å bli de første som vant for Norge.
For mange år siden da jeg var lærer for en førsteklasse på Nøtterøy, hadde jeg en søt og litt morsom opplevelse. Det var engelsk og vi hadde akkurat gått gjennom hva ulike dyr heter på engelsk. Jeg viste dem små lekedyr og lot elevene få komme med hva dyrene het dersom de visste det, og ellers fortalte jeg det.
En av figurene var en sau, og det var vel ingen som visste at den het “sheep” på engelsk. Jeg trakk sammenligningen med at ordet “sheep” høres ut som “skip” på norsk, men at det altså betydde “sau” på engelsk. Etter å ha gjennomgått en 10-12 dyr var det på tide med en liten lek. Jeg delte elevene inn i to rekker, som da ble to lag. To og to elever skulle få se et dyr, og den første som sa det riktige engelske ordet, ville vinne ett poeng til sitt lag.
Vi startet leken, og det ble sagt “elephant”, “crocodile”, “mouse” og så videre, og jeg delte ut poeng. Så var turen kommet til denne sauen, og to små gutter stod for tur med å “gjette” hva dette dyret het. Den ene gutten lyste opp i ansiktet da han fikk øye på sauen, for dette ordet kunne han godt. Han trakk pusten fort før han utbrøt “BÅT” med all sine lungers kraft.
Det er kanskje litt tidlig å tenke på Eurovisjonen, men før vi vet ordet av det, så er det igjen den tiden på året. Det er nok ikke mange ukene før det braker løs med delfinaler og finale i den norske konkurransen, og det blir spennende å se hvem som deltar i år.
Fjorårets norske “superfinale” mellom Keiino og Tix var velfortjent, og i mine øyne var det tilnærmet “dødt løp” mellom de to flotte sangene. Men jeg er glad for at det var Andreas Haukeland som stakk av med seieren og fikk oss med inn i en positiv energisk opplevelse, med en ekstremt sterk og følelsesladd sang, der han viste oss hele seg. Han hadde et klart budskap og hele reisen hans musikalsk etter at han “la bort” russelåtene har vært preget av en fantastisk åpenhet om psykiske lidelser. Det er sterkt, det er tøft og det står stor respekt av mannen, som selv mest sannsynlig heller ønsker å omtales som et barn. Han er raus, empatisk og uhyre intelligent i måten han fremstår på og omtaler disse ekstremt vanskelige temaene.
I går fikk jeg med meg første program av “Hver gang vi møtes” og det var “hans dag”. Man kunne tro at han skulle gjenta seg selv siden han allerede har fortalt om sine mest sårbare øyeblikk, men han bidrar med flere inntrykk og opplevelser fra sitt eget liv som ikke har vært kjent, like sårbare, om ikke mer, enn de opplevelsene som allerede har vært kjent. Han er så ærlig den fyren at man kan ikke annet enn å beundre han for hans styrke i å blottlegge seg for om mulig å hjelpe bare én annen person som har det vanskelig. Åpenheten fikk også en annen dimensjon idet han fikk frem paradokset i det at å snakke om problemene sine som regel oppfattes som at man har kommet over eller gjennom dem, men så er virkeligheten at man fortsatt har de samme problemene og er stadig i denne psykisk vanskelige bølgedalen. I tillegg til ærlighet og åpenhet krever det selvinnsikt og evne til å reflektere og sette sammen alle disse kaotiske tankene og følelsene, og finne systematisk ut av hvordan få dette frem i lyset. Det er ikke gjort i en håndvending, og jeg har på følelsen av at dette er resultatet av et hardt, seriøst og intelligent arbeid med seg selv.
Musikalsk er han et geni, og som en av de andre deltakerne i programmet sa: “Han er en hitmaskin”. Låtene han lager er fengende, og med sterke tekster på norsk er det vanskelig ikke å bli berørt. Men at han også har noe å komme med av ærlighet til sin egen psyke som kan hjelpe andre til å bloggstille seg og være ærlig, er hevet over enhver tvil.
Samtidig som det er forbundet med noe negativt å slite med psyken, får Andreas til å vende det til noe positivt. Han viser utad at det alltid er håp om bedring, han uttrykker spontan glede over livets mange små og store øyeblikk, han viser at han har omfavnet seg selv og jeg tror han når han sier at “alle stygge andunger kan bli til svaner”. Vi må rett og slett bli flinkere til å ta vare på hverandre og se på hver enkelt som et verdifullt menneske. Og dette gjelder IKKE MINST deg selv.
Stå på Andreas, – du er et forbilde for mange, og et ekstremt varmt og omsorgsfullt menneske.
Dette som egentlig var tenkt å være et lett innlegg om mine favorittsanger fra Melodi Grand Prix, ble straks overskygget av det faktum at jeg ikke kunne la være å fremheve det viktige arbeidet Andreas “Tix” Haukeland driver med musikk-kunsten sin og hans åpenhet både på og av scenen. Favorittsangene får komme senere…
