Dagen i dag er lik gårsdagen. Det nærmer seg som nevnt dagen brevet med millionen fra BunnyTrash skal ligge i postkassen å vente på meg. Så helt uten at jeg må ut fordi jeg skal ta bilen til butikken eller noe, trasker jeg opp de 35 trappetrinnene til postkassen for å prøve lykken. Og i dag, hva ser jeg? Det er noe hvitt i postkassen min. Hjertet gjør et hopp, og tenker straks på alle familiene jeg skal hjelpe i Venezuela med denne millionen. Jeg kommer straks ned på jorden igjen, for jeg ser ganske snart at dette umulig kan være et brev i en konvolutt. Det er et eller annet hvitt reklameark. Jeg knipser likevel et bilde av sprekken med det hvite, for at dere skal få være med på reisen gjennom “ups and downs”. Adrenalinet pumper fortsatt, men skuffelsen er likevel stor. Bare et reklameark.

Jeg putter nøkkelen i låsen og åpner døren til postkassen. Det hvite arket slipper taket i postkassesprekken og legger seg flatt. Hæ!? Det ligger noe mer inni der. Oppå reklamearket ligger en konvolutt det umulig går an å ta feil av. Der er jo millionen fra Norge og BunnyTrash. Nå er det igjen “ups” og ikke “downs”, og tankene flyr avgårde til “senteret” vi skal opprette i Maracaibo. Et sted der fattige kan komme å få mat et par ganger om dager. Der vi ansetter et par personer til å drifte “senteret”. Vi har allerede huset til Eilyn som kan brukes til dette formålet. Et hus det ikke lønner seg å selge. Hun vil antakelig få mindre for huset sitt enn de 1000 dollarne vi betalte for motorsykkelen til Deyvis. Da kan vi like godt bruke huset i “det godes” tjeneste. Vi flytter inn en av de familiene vi vet ikke har ordentlig tak på “huset” sitt. De kan bo der gratis, samt få det de trenger til livets opphold, mot at de drifter en kantine for barna som tigger i nabolaget. Planen er klar, tankene er ferdig tenkt. Nå må jeg bare ta med meg millionen og innkassere den først… 😉

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler