Bli med i trekning av babyteppe

Jeg har de siste månedene heklet flere babytepper i ulike farger. Noen av dem skal gis bort i gaver til kjente, men nå tenkte jeg at siden det er jul, så ville jeg lodde ut ett av disse teppene. Teppet er i fine jordfarger og måler i underkant av 70 x 70 cm. Det passer veldig fint over dynen i barnevognen. Alt du trenger å gjøre om du ønsker å være med i trekningen på morgenen julaften, er å skrive navnet ditt i kommentarfeltet.

Jeg kommer til å filme trekningen og legge den ut på YouTube med lenke i et innlegg her på bloggen, slik at du kan se om du vinner.

Jeg kommer til å annonsere vinneren i kommentarfeltet på dette innlegget i tillegg til at du vil få se det i videoen. Når jeg så får adresse fra vinneren, så vil teppet være på vei til deg i løpet av starten på januar 2022.

Jeg håper mange vil delta. Selv om ikke du selv har baby, så kjenner du kanskje noen andre som har det og som ville satt pris på en slik hjemmelaget gave.

 

Fra barnemunn – 1

Som lærer får man stadig høre rare kommentarer fra elevene. Noen av disse er helt umulig å glemme, selv om det dessverre er altfor mange av dem som har gått i glemmeboken. Jeg har alltid tenkt med meg selv at jeg skulle ha skrevet ned disse kommentarene, og i starten gjorde jeg det, men siden jeg ikke er den mest systematiske personen med å holde seg til én bok å skrive dem ned i, så har det ikke akkurat blitt noen samling av det.

Likevel er det som sagt noen kommentarer som er umulig å glemme, så derfor tenkte jeg å lage en liten spalte som jeg kaller “Fra barnemunn”. Kanskje noen av dere også har noen morsomme opplevelser med kommentarer og lignende som dere ønsker å fortelle meg i kommentarfeltet.

Den første historien til “Fra barnemunn” handler ikke om det uttalte ord, men det skrevne:

For noen år siden hadde jeg tredje trinn, og i engelsktimen skulle elevene skrive hva de likte å gjøre. En av jentene var ekstremt glad i hunder og de hadde hund hjemme, så det er klart at hun likte å gå tur med hunden sin. Men da jeg fikk øye på at hun hadde skrevet “I like to wok the dog” kan du si at jeg ble litt lattermild. Jenta lurte på hvorfor jeg lo, så jeg måtte forklare henne hva hun hadde skrevet. Hun ble temmelig forskrekket av seg selv. Hun kunne da aldri ha funnet på noe så fryktelig som å woke hunden sin. Hun fikk rettet opp i det, og pustet lettet ut. Siden kunne vi minnes den gangen på tredje trinn da hun nesten hadde stekt hunden sin, med et godt smil om munnen.

Eget bibliotek i borettslaget

Her i borettslaget jeg bor, eller i “la Urbanización” som det heter på spansk, har det gjennom årenes løp opparbeidet seg et gratis bibliotek, eller bokhandler om du vil, i “trappehuset” like ved postkassene. Her kan du finne bøker på både engelsk, spansk, dansk og norsk, og sikkert på finsk og nederlandsk også om man leter litt.

En god del av leilighetene i borettslaget er eid av turister, og når enten de eller folk de leier/låner ut leiligheten sin til, kommer på ferie, så har de gjerne med seg en “god bok eller tre” for å slå ihjel tiden ved bassenget. Når det nærmer seg slutten på ferien fyller de kofferten med nye klær og annet som de har kjøpt, og har ikke plass til bøkene de har lest. Dermed lar de bøkene bli liggende igjen i “biblioteket” og disse kommer da altså til nytte for flere turister og oss “innfødte” som kan glede oss over gratis litteratur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

“Idas dans” – en meget sterk bok

Jeg har lest den før, for mange år siden, men i går fant jeg frem igjen boken “Idas dans”, skrevet av Gunnhild Corwin fra Oslo om datterens kamp mot leukemi. Det er virkelig en sterk beretning som inneholder alt av følelsesregistre fra bunnløs fortvilelse og frykt til latter, kjærlighet og ro. Jeg har ikke klart å legge boken fra meg siden i går. Historien er så sterk, samtidig som den er lett og godt fortalt.

Det er kanskje ikke en slik bok man skal anbefale nå like oppunder jul da alt skal være så positivt og fullt av glede, men samtidig synes jeg det er så viktig å ta vare på minnene man har, og ikke minst er juletiden en tid da man har tid til å minnes det man har glemt eller kanskje fortrengt. Det var også i førjulstiden for 19 år siden Ida sovnet stille inn, og den fine og verdige tiden familien laget for seg og vennene rundt kan man lære mye av.

Boken får frem mye av kjærligheten og omsorgen mennesker kan vise hverandre, og julen er absolutt høytid for dette. Så om du ønsker å lese en bok som både får deg til å gråte og le, samt kjenne deg varm om hjertet til tross for at du føler det skal briste, så vil jeg anbefale denne boken.

 

Overraskende omtale av Bunny Trash

Det begynner å bli noen dager siden, ja faktisk en hel uke siden, men jeg må si jeg ble overrasket da jeg oppdaget at jeg hadde vunnet en “extra-sjanse” med Flax-lodd på bloggen til Bunny Trash den 15. desember. Ikke nok med at et Flax-lodd er på vei sørover i posten, – det var eXtra koselig å lese hans hyggelige omtale av bloggen min. Det varmet skikkelig, og jeg synes virkelig han har fått tak i det jeg ønsker å formidle, – så da er jeg kanskje ikke så helt på jorde med bloggen min. Om du vil lese hva han skrev, så finner du det her.

Jeg må si at det er veldig koselig å se så flinke folk er til å “ta vare på” hverandre her på blogg.no, – og til å fremsnakke andre bloggere. Særlig er jo juletiden en tid der man er flinke til å vise at man bryr seg, – men jeg har inntrykk av at omsorgen strekker seg lenger enn bare noen få uker i desember. Blogg.no er rett og slett et godt sted å være 😀

 

En 30 år gammel løper

Da Jeg var ferdig med videregående fikk jeg meg sommerjobb på Bryggen i Bergen, i en av de mange turistbutikkene der. Jeg jobbet der hver sommer i 5-6 år. I tillegg til suvenirer og lusekofter solgte butikken jeg jobbet i garn og broderier, så noen ganger gikk jeg amok når lønningen kom.

En av broderipakkene jeg kjøpte var denne søte juleløperen. Jeg var rimelig stolt da jeg nærmet meg slutten på den, og jeg gledet meg til å legge den på bordet til jul. Men jeg støtte på et lite problem da jeg broderte alle disse røde hjertene som kant rundt løperen. Jeg oppdaget at jeg hadde bommet med plasseringen i et av hjørnene, så da hjertene skulle møtes midt på langsiden, ville hjertelinjen bli skjev, – ett hakk høyere på den ene siden enn den andre.

Heldigvis kom jeg på en kreativ løsning. Jeg bestemte meg for å brodere GOD JUL midt på langsiden. Da ville feilen bli tilnærmet umulig å oppdage, så det ble en flott løsning som jeg var veldig stolt og fornøyd med.

Ups… Den var visst veldig krøllete…

Og så til alle dere som sikkert har lagt merke til alle skrukkene på løperen… Beklager så mye at dere må se på en så krøllete løper. Ja, den har ligget på bordet noen dager, men det er helt tydelig at jeg må stryke den. Jeg ante ikke at den var så krøllete før jeg så bildene. Strykejernet er ikke akkurat min beste lekekamerat, – men jeg skal få rotet det frem og glattet ut denne ekstremt krøllete løperen. I tillegg er det en gammel stearinflekk på den, men den er jo 30 år gammel, så helt perfekt kan den umulig være etter så mange års bruk?

Det er egentlig litt flaut at jeg legger ut disse bildene, men hvorfor skal alt være så perfekt? Jeg tenker at det er greit å vise den menneskelige, litt “gi blaffen-” siden av meg.

Hjertene på venstre side er én rad lavere enn den til høyre.

 

 

Artikkel i Norske Magasinet

Fra tid til annen hender det at klassen min blir omtalt i Norske Magasinet, som er et fysisk og digitalt magasin som kommer ut her på Costa del Sol i Spania, og på internett selvfølgelig.

Skolen vår har sin egen faste side hver måned, og for noen dager siden var det duket for en artikkel med bilder og en del tekst fra et opplegg vi hadde om bygninger og kjøretøy på 1.-2. trinn. Her kan du lese om dette.

 

 

Håndballjentene ringte julen inn

Jada!!! 😀 Nå har håndball-jentene ringt julen inn… Nok et gull til Norge i VM i håndball for kvinner. Jeg liker å tro at det hjelper å følge “my good friend” Gyrids oppfordring til å stå og synge nasjonalsangen før kampen uansett hvor man er. Jeg sang helhjertet med i forkant av kampen, og jubelen stod i taket hver gang Norge scoret og Silje Solberg reddet.

Men var jeg nervøs underveis? Ja, selvfølgelig! Da Norge lå under med seks mål mot slutten av første omgang var jeg redd for at jeg hadde “jingset” det hele med å starte skrivingen av dette seiersinnlegget før kampen. Hovmod står ofte for fall, må vite. Heldigvis ble det med skrekken. Da Henny Reistad blåste ballen i mål gang på gang og Silje Solberg stengte buret bakover i andre omgang, så runget den faste julestemningen som håndballjentene “alltid” leverer oss mot slutten av desember ut av TV´en og la seg som dekorasjon i gull på juletreet og ellers rundt i stuen.

Nå som gullet er rundt halsen på håndballjentene og som julepynt i alle Norges stuer, kan julen endelig bare komme…

Vi reiser oss og synger nasjonalsangen før kampen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor er den siste brikken?

Tittelen på dette innlegget kan gi ulike assosiasjoner. Skal dette være en filosofisk artikkel om den siste brikken som mangler i livet mitt? Eller er det rett og slett en konkret brikke det handler om? Bildet levner ingen tvil. Det mangler en brikke i puslespillet mitt. Ja, ikke bare én, men hele to brikker. Hvor i alle dager kan de være??? Det er ingen andre enn meg selv å skylde på, men jeg fatter ikke at de bare kan bli borte på denne måten.

Det er jammen ikke så lett å få øye på hvor brikkene mangler. Kan du se det? Kommenter gjerne i kommentarfeltet om du finner ut hvor brikkene mangler. Dette blir nesten som “Hvor er Willy?”

Puslespillet gir meg virkelig julestemning, så nå er spørsmålet om jeg skal la det ligge på bordet eller om jeg skal fjerne det og finne frem juleduken. Jeg tenker at det får ligge der til i morgen, men så må det vike for juleduken.

For de som lurer på det filosofiske spørsmålet, – så er svaret at det ikke mangler noen brikker i livet mitt. Alle brikkene som skal være der er på plass, og jeg stortrives med dem.

 

I gamle dager passet vi tilfeldige barn i nabolaget

Da jeg var liten var det vanlig å tjene seg noen kroner på å passe andres barn en times tid eller to. Vi trillet dem i vognen og tok dem med på lekeplassen. Som regel var barna til noen vi kjente i nabolaget, men for å utvide arbeidsmarken måtte vi stadig ringe på hos naboer vi aldri hadde snakket med for å spørre om vi kunne passe barna deres.

Dette høres kanskje totalt uansvarlig nå i 2021, og hadde dette skjedd i dag så hadde sikkert noen naboer anmeldt foreldrene til barnevernet, men dette var helt vanlig og gikk helt fint på 80-tallet. Mor fikk et lite pusterom, mens vi barna i 9-13 årsalderen fikk oss en liten jobb der vi tjente penger.

Stort sett fungerte dette strålende, men jeg har en opplevelse utenom det vanlige som jeg bare må fortelle om fra da jeg var 10 år. Jeg og to venninner som var et par år eldre enn meg stod og pratet sammen om det å passe barn, da plutselig de to andre kom på en opplevelse de hadde hatt.

– Husker du den gangen vi passet Raymond?
– Ja, det var så koselig og vi fikk godt betalt.
– Jeg skulle ønske vi kunne passe han igjen.
– Ja, men husker du ikke han derre faren. Jeg tør ikke å spørre igjen.
– Nei, ikke jeg heller.

Det var tydelig at dette var en lukrativ jobb som jentene hadde lyst på, men som ingen av dem turde å oppsøke igjen. Jeg har aldri vært særlig redd av meg på sånne ting som ikke er fysisk farlige, så det var ikke noen “big deal” for meg å tilby meg å spørre for dem om vi kunne passe Raymond. Venninnene mine var så takknemlige og fornøyde med at jeg ville hjelpe dem, og vi gikk ned til høyblokk 3 og tok heisen opp i 13. etasje. (Merkelig hvordan alt skjer i denne etasjen.)

Vi gikk bort til døren, men venninnene mine fortsatt forbi den og gjemte seg borte i trappehuset mens jeg ringte på. Det var en litt eldre mann som åpnet, og jeg vet ikke om det var fordi han var litt gammel eller fordi jeg var litt usikker på om venninnene mine kunne ha tatt feil dør, men i hvert fall så var den påfølgende samtalen slik:

– Bor det en som heter Raymond her?
– Ja.
Ok, puh, da er det riktig dør, tenkte jeg.
– Tror du jeg kan få passe han?
Den eldre mannen så på meg med smilende øyne og sa:
– Jeg tror nok at han klarer å passe på seg selv.

Akkurat idet han sa dette, kom jeg på hvilken Raymond dette måtte være, og han var tre år eldre enn meg!!! De to venninnene mine begynte å flire og le høyt i trappehuset og jeg gikk mot dem og sa: “Åh, dere lurte meg!!!”

Det var virkelig en pinlig opplevelse, men når jeg tenker meg om, så var det i grunnen en utrolig bra “prank” som venninnene mine hadde klart å lure meg med på, og ikke minst er det blitt en morsom historie å fortelle. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig, så det å dele sånne flauser er bare moro…