Venninnen min bodde i et borettslag i Venezuela som var lukket med port og hadde vakter som passet på hvem som kom inn. Likevel var det barn som bodde i barrioen* en liten kilometer unna som stadig klatret over gjerdet for å tigge etter mat på dørene. Venninnen min pleide å gi dem noe, og fikk virkelig et hjerte for særlig fire foreldreløse barn, tre gutter og en liten jente, som bodde sammen med bestemoren sin i den farlige barrioen “Los Colores”. Barna på sin side fikk ordentlig tillit til venninnen min og ble veldig glad i henne. 

En dag fikk bestemoren deres slag og hun ble liggende på gulvet uten å kunne komme seg opp. De hadde ingen andre i “Los Colores” som kunne hjelpe dem med å få henne til sykehuset, så den eldste gutten løp hele veien hjem til venninnen min for å fortelle hva som hadde skjedd, i håp om at hun ville hjelpe. 

Mannen til venninnen min torde ikke dra til “Los Colores” for å hente bestemoren med bil. Barrioen deres var altfor farlig. Ikke engang politiet våget seg dit, så det var et eldorado for biltyver. Hver gang noen stjal en bil i et av de bedre nabolagene i nærheten, så tok de den med seg til denne barrioen. Der var de trygg for alle, inkludert politiet. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det endte opp med at de fant en mann fra “Los Colores” som hadde bil. De betalte han for å kjøre bestemoren til sykehuset, mens de selv fulgte etter. På sykehuset hadde de ikke MR- eller CT-maskin til å undersøke hodet hennes, så det måtte gjøres på en privat klinikk. Venninnen min og mannen tok med seg damen dit og sørget for at hun fikk gjennomført undersøkelsen. Etterpå fikk de med seg en “diskett” som de tok med seg tilbake til sykehuset. 

Men sykehuset hadde heller ingen PC, så mannen til venninnen min måtte dra hjem og hente sin egen PC for at legene kunne sjekke bildene av hodet til damen. “De kommer til å stjele den fra oss”, sa mannen til venninnen min. De var ikke redd for at legene skulle stjele PCen, men det å gå rundt på sykehuset med en laptop er risikosport i Venezuela. De kunne ikke ta heisen opp til syvende etasje på sykehuset, der bestemoren var innlagt, på grunn av strømbrudd, så de måtte bruke det mørke trappehuset der det ofte “gjemte” seg folk for å rane andre, så frykten var absolutt reell. Det gikk heldigvis bra. Legene fikk undersøkt bildene og venninnen min og mannen hennes kom seg hjem med PCen i behold. 

Bestemoren til barna kom seg etter hvert, men siden fikk hun flere slag, så det er uvisst hvordan det går med både henne og barna i dag.  

*Barrio – i Venezuela brukes dette for fattige bydeler, lik favelaene i Brasil.

Alle familiene vi har hjulpet har vært fra seg av begeistring for maten de har fått. Men det aller største har kanskje vært foreldrenes glede over å se barna deres bli så fantastisk glad for at pakken inneholder cornflakes og melk. 

Mange barn forstår ikke de vanskelige forholdene de lever under, og de spør stadig vekk om ikke pappa eller mamma kan kjøpe cornflakes til dem. Hvordan forklarer du for en fireåring at du ikke har penger til å kjøpe noe så elementært som cornflakes. Det knuser et foreldrehjerte når du ikke engang kan gi barnet ditt en verdig frokost, langt mindre en mettende middag.

En av mødrene som fikk tilsendt mat, og deriblant cornflakes, utbrøt med inderlighet: “Sønnen min har aldri smakt cornfIakes”. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I en av videoene fra Venezuela som jeg har sett på youtube, spør reporterne noen barn om når de drakk melk sist. En svarer at det er så lenge siden at han ikke husker, og en annen svarer at det er over et år siden. Når en liter melk koster mer enn 2 dollar, så må familien prioritere å kjøpe ris eller maismel for å lage “arepas”, og så får de drikke vann.

“Arepas” ligner på pitabrød. Man steker dem i stekepannen, og så deler man dem nesten i to, slik at man kan fylle dem med løk, kjøtt, ost, salat, tomat og det du måtte ønske. Skjønt… Dette er fjernt fra hverdagen deres i dag. Det minner dem om noen år tilbake, da pengene rakk til mat, og de kunne putte noen av disse ingrediensene i “arepaen”. Nå tviler jeg på at de har noe å fylle dem med i det hele tatt.  

I en av familiene vi har hjulpet med mat i Venezuela jobber både mor og far i det offentlige og mottar altså lønn fra staten. Men til tross for at begge har fast inntekt, så strekker ikke den til slik at de kan spise seg mette mer en en uke eller to. 

Det å ha jobb i det offentlige i Venezuela fører med seg noen meget uvanlige plikter. Når det er valgtider får de tilsendt et brev der det står at de må huske å stemme riktig ved valget. De må også ta bilde av stemmeseddelen og sende dette inn, slik at myndighetene er sikre på at de stemmer på “det riktige” partiet. Videre står det i brevet at dersom de ikke sender inn dette, så mister de jobben. De får altså sparken hvis de stemmer på noen andre enn partiet til Maduro.  

Dette høres helt aldeles vanvittig ut for oss, men det er fakta. Absurde fakta. Fra tidlig på 2000-tallet startet myndighetene en strategi for å sikre seg folkets stemmer. På denne måten sørger myndighetene for at Huga Chavez´ etterfølger, Nicolás Maduro, fortsatt sitter med makten i dette gjennomkorrupte landet. Når man vet dette, så forstår man mer av opposisjonens boikott av valgene. Det er ikke mulig å gjennomføre et rettferdig valg, der det enkelte individ tar sitt eget standpunkt og velger å stemme på det partiet han eller hun ønsker å stemme på. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Dette landet er nødt til å hjelpes fra utsiden. Myndighetene i Europa, USA og så videre må tørre å ta tak i denne saken nå. Vi må legge press på myndighetene i større grad enn bare en “liten” handelsboikott og blokkering av myndighetenes kontoer i utlandet. Det haster for folket i Venezuela. De sulter. De dør på grunn av mangel på mat og medisiner.  

PS! Jeg kan av hensyn til denne familiens sikkerhet selvfølgelig ikke publisere bilder av dem.

Selv om alle i Maracaiba i Venezuela som mottar en pakke med mat er veldig takknemlige og overlykkelige for at de endelig har mat å spise i en ukes tid eller to, så er det stor forskjell på hvordan den enkelte uttrykker denne gleden. 

Damen til høyre, María Eugenia, er en av de som virkelig viser sin begeistring med hele seg. Først i form av pur glede. Deretter, når alt synker inn, så kommer tårene, gledestårer over å kunne spise fritert kylling med sønnen og Gud, som hun sier. “Jeg trodde ikke det fantes kylling lenger, jeg”, sier hun i videoen.

Naboen hennes var innom på besøk og gledet seg over at venninnen hadde fått en flott gave. Vi hadde i utgangspunktet ikke med en pakke til henne, men da det viste seg at en av de familiene vi hadde planlagt å sende til var på reise, så ble det en pakke til overs. Dermed fikk også hun glede av denne gaven som venner av meg fra Norge har bidratt med. 

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Denne gutten og søsknene hans bor hos besteforeldrene deres siden foreldrene har dratt fra Venezuela i håp om en bedre fremtid i Colombia. De bor i et fattig område som blir karakterisert som ekstra farlig å dra til. Butikken vi pleier å handle i tør ikke å dra til dette området, men venninnen min kjenner en ung mann som også har satt i gang en liten bedrift for å hjelpe andre. Han bor i dette området, og med hans hjelp klarte vi å skaffe mat til noen av familiene som bor her. 

Hver dag går de fire guttene i denne familien ut i skogen på jakt etter iguaner for å ha noe å spise. De fikk stadig kloremerker i starten, men etter hvert fikk de teken på hvordan de skulle fange dem. Iguanen er rik på proteiner, så det har vært et viktig innslag i kostholdet deres de siste årene siden pengene ikke lenger strekker til. Hele hverdagen til guttene består i å jakte disse grønne dyrene, så de har sluttet på skolen. De fleste skoler i de fattigste områdene har dessuten kollapset. Lærerne som jobbet der har også nok med å prøve å skaffe seg mat. Lærerlønnen strekker ikke lenger enn at de kan spise seg mette et par dager. Dette har jeg skrevet mer om i en tidligere artikkel.  

Guttene og besteforeldrene var mer enn overlykkelige da de fikk tilkjørt mat for omtrent halvannen ukes forbruk. To kilo ris, to kilo pasta, to kilo maismel, en kilo sukker, poteter, løk, tomater og to kyllinger. Så mye mat hadde de ikke hatt i huset på så lenge de kunne huske. Som storebroren til denne gutten sa: “Vi har ikke spist kylling på flere år!” 

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Flere av familiene vi har kjøpt mat til har uttrykt at det ikke bare er selve maten som gjør dem glade og rørte. Det at andre mennesker på andre siden av jordkloden har tenkt på dem og vil hjelpe dem har gitt dem glede og håp i hverdagen. Håp om en bedre fremtid.

De siste to dagene har vært helt fantastiske. Positivt stressende og veldig givende. Flere venner og kjente av meg har ytret ønske om å hjelpe til og bidra med hjelp til en eller flere familier i Venezuela, så nå er vi i full gang med å kjøpe mat og sende ut.

Vi har fått flere bilder og videoer tilbake av familier som er så takknemlige for maten de har fått, og vi holder på å distribuere bildene videre til dem som har bidratt.

Her er noen bilder jeg har fått lov til å legge ved.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg legger også på nytt ved lenken til artikkelen som skolen min, DNS Málaga, har publisert om klassen min (1.-2. trinn) som har bidratt med hjelp til hele seks familier og en menighetsgruppe som skal få middag på søndag.

https://dnsmalaga.com/innsats-for-andre/

Jeg jobber som lærer på Den Norske Skolen Málaga og er kontaktlærer for 1.-2. trinn. De siste ukene har vi jobbet med urettferdighet i verden. Vi har sett på forskjellen mellom landsbygda i Afrika der de må gå langt, kanskje en hel time, for å hente vann, mens vi i Norge og Spania bare går tre meter inn på badet eller kjøkkenet og skrur på krana. Vi har også sett på forskjeller på hvordan skolene og fengslene er i ulike steder i verden blant annet.

Vi fant ut at vi ville gjøre en innsats for å hjelpe andre. Vi ville samle inn penger, slik at vi kunne kjøpe mat til noen familier i Venezuela. Ettersom jeg står midt oppe i dette temaet, og hadde selv bestilt mat online til noen familier, så var det naturlig for oss å gjøre det på denne måten. 

Vi fikk jobb av rektor med å plukke søppel utenfor skolen vår, og det tjente vi 42 euro på. Deretter var det noen foresatte som spurte om barna deres kunne få lov å jobbe litt med litt enkelt husarbeid hjemme for å bidra på den måten. Det var en kjempeflott idé, syntes vi, men vi la vekt på at dette var helt frivillig. Likevel var alle skikkelig positivt innstilt, og etter helgen fikk vi inn hele 157 euro på husarbeidet. Det betyr at vi til sammen hadde 199 euro til å kjøpe mat for. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vi skrev en hilsen og sendte med et bilde av oss. Venninnen min hjalp oss med å bestille den maten hun vet en familie trenger, og som strekker til så de har i en uke. Bestillingen ble gjort i går, onsdag, og i dag skal butikken levere maten til de seks ulike familiene. Da venter vi i spenning på å høre fra dem med bilder og video på WhatsApp.

Vi har blitt skikkelig bitt av basillen, for i tillegg til å plukke søppel og hjelpe til hjemme, så har vi nå startet med produksjon av en 17.mai-blomst. De blir kjempefine, og vi skal selge dem til familiene til elevene på skolen vår. De kommer til å koste 2 euro stykket, men dersom noen ønsker å betale mer, så kan de gjerne det, for inntekten går til et godt formål, nemlig til mat til familier som trenger det i Venezuela. 

Jeg kommer til å fortelle mer om dette prosjektet…

Og her er en lenke til hjemmesiden til skolen min der prosjektet med bilder av barna er publisert: https://dnsmalaga.com/innsats-for-andre 

En dag for rundt fire år siden rundet mannen til venninnen min hjørnet i gaten der han bodde i Maracaibo i Venezuela og skulle parkere. Da så han fire politimenn som stod og undersøkte bilen til naboen. Han parkerte, kikket på politimennene og spurte om det var noe galt.

“Denne bilen er stjålet”, sa de.
“Nei, det er bilen til naboen min”, svarte han.
“Nei, den er stjålet”, fastslo den ene politimannen og de fortsatte å undersøke den.

En annen nabo kom også til, og de begynte å diskutere høylydt med politiet. Bilen var en ganske ny Chevrolet Aveo, og de skjønte straks at politimennene var der for å stjele bilen, ta den med seg og fjerne radio, de nye dekkene, batteriet og andre deler av verdi før den “tilfeldigvis” ville dukke opp igjen i utkanten av byen som et tomt skall. Dette hadde blitt en helt vanlig praksis fra politiets side den siste tiden

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Mannen til venninnen min gikk rett til naboen og fortalte at politiet var ved bilen hans og ville ta den med seg. De gikk sammen ned til bilen og han åpnet den med nøkkelen sin. Han viste dem papirene sine, og de gav seg ikke, for ikke planer om at det korrupte politiet skulle få ta med seg bilen hans. Til slutt måtte politiet gi opp, og de dro av sted uten bilen. 

Dette er bare én av mange historier om politi-korrupsjon som venninnen min og mannen hennes har fortalt meg om, og jeg kommer til å publisere flere av dem senere. 

 Jeg har alltid vært en smule skeptisk til å gi penger til hjelpearbeid for “fattige barn i Afrika” via diverse organisasjoner. Det er noe med at når organisasjonene blir store, så går mye av pengene bort i administrasjonsgebyrer. I hvert fall er det inntrykket man ofte sitter igjen med. Særlig siden man sjelden får se om det du bidrar med virkelig kommer frem. 

Det vil ikke si at jeg er imot hjelpeorganisasjoner. Jeg har vært Plan Fadder i mange år, og i 1999 besøkte jeg mitt fadderbarn i Lima, Peru, og fikk se litt av arbeidet som var gjort i hennes bydel, blant annet bygging av helsesenter og skole. 

Det siste året har jeg derimot fått nært kjennskap til den enorme humanitære krisen Venezuela står midt oppi. Det er stor mangel på mat og medisiner, og de er avhengig av import utenfra. Myndighetene virker ikke interessert i å ta tak i problemet. De vil knapt innrømme at de har en humanitær krise i landet.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Enkelte butikker har tatt skjeen i egen hånd, og importerer varer utenfra. Mange av butikkene driver online, og man kan kjøpe mat til familie og venner via disse butikkene. 

En av butikkene som går enda lenger er “Tu Choza Online”. De holder til i Venezuelas nest største by, Maracaibo, og de bringer maten til de som skal ha den. Bedriften er preget av en personlig atmosfære og de tar bilder og video når maten blir levert hos mottakerne. Dette blir så sendt tilbake til bidragsyter. Man kan også sende med en personlig hilsen som butikken printer ut og leser opp ved overlevering. 

For 25-30 euro (250-300 kroner) kan man kjøpe nok mat til at en liten familie har mat som varer i godt over en uke. 

Vi kjenner alle ordtaket “Den største gleden man kan ha, det er å gjøre andre glad!” For meg handler det ikke lenger om min glede, og at jeg skal kjenne på denne gode følelsen av å være med å hjelpe andre. Det handler rett og slett om å være med på å bidra til litt rettferdighet i verden, og slukke bittelitt av den brannen som brenner under føttene på venezuelanerne. Det som for meg virker som en dråpe i havet, oppleves som “hele havet” for den som er mottaker av hjelpen. 

“En dråpe i havet er bedre enn ingenting” er også blitt mitt motto, og jeg akter å fortsette med å bidra, både ved å skrive, for om mulig å få denne situasjonen på dagsorden igjen i samfunnet, og med å kjøpe mat til noen av de mange familiene som trenger det sårt. 

Jeg vil med dette oppfordre de som ønsker å “være et helt hav” for noen, om å ta kontakt med “Tu Choza Online” og bestille mat til noen venezuelanske familier, eventuelt til tilfeldige barn eller voksne disse finner. Alle monner drar, selv om den store omveltningen av landet må skje på annet vis. 

https://tuchozaonline.com 
Tlf: +58 424-6619163

Ifølge FNs norske nettsider* om Venezuela datert 2020, er det kun 9 prosent av de som kan jobbe som står uten jobb. Dette høres ikke så verst ut. Da kan vel ikke denne krisen være så voldsom, eller? Vel… Det er stor forskjell på ha en jobb å gå til, og det å ha en inntekt du kan leve av. Det er her alt slår sprekker. 

I juni 2017, da Venezuela allerede hadde en inflasjon på 176%, tjente en universitetslærer** rundt 36 dollar omgjort fra den lokale valutaen, bolívares. I 2020 har den samme læreren kun 3-4 dollar å klare seg på. En kilo ris koster like i underkant av 1 dollar og en kilo pasta mer enn 1 dollar. En kilo kjøtt koster over 3 dollar. Det sier seg selv at det er umulig å leve på lønnen du får utbetalt. Venezuelanerne er avhengige av hjelp utenfra for å overleve, og de fleste av de som har emigrert fra landet sender tilbake dollar til familie og venner eller de kjøper mat direkte i online-butikker til dem. Noen butikker leverer hjem til familiene, blant annet en online-butikk som holder til i Maracaibo. Denne butikken og hvordan man går frem for å kjøpe mat til folk man vet trenger det, skal jeg skrive mer om i neste artikkel.  

*https://www.fn.no/Land/venezuela

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

**https://elestimulo.com/elinteres/cuanto-gana-un-profesional-en-venezuela/