Linda Sakseide

Jeg har slitt med ryggen mer eller mindre siden mai i år, og har ikke kunnet sitte i mer enn maks ti minutter uten at det gjør veldig vondt med “kniver” som stikker meg i ryggen. Hele sommeren var veldig vond, og det var til og med smertefullt å ligge, så det var vanskelig å få slappet av i det hele tatt. Jeg startet dette skoleåret greit, – jeg klarte å gå på jobb. Da hadde ryggen blitt såpass at det verste var over.

Venninnen min maste hele tiden på at jeg måtte komme meg til legen. Som om en lege kan hjelpe meg når jeg har vondt i ryggen!!! Jeg har da bedre erfaring enn som så, og vet at det ikke hjelper det grann. Siden jeg startet å få disse periodene med vondt i ryggen som 19-åring har jeg hele tiden visst at dette er muskulært. Det ble utelukket at det var skiveutglidning, som vi først trodde det var. Første gang det sa pang var jeg faktisk på håndballtrening hjemme i Bergen. Under en øvelse der en av lagvenninnene mine skulle holde meg igjen sa det rett og slett “pang”, og jeg falt på bakken ute av stand til å bevege meg noe særlig, og i hvert fall ikke reise meg. Det endte med at både mor og ambulanse ble ringt etter, og så bar det av sted til legevakten. Ganske dramatisk i seg selv, men som sagt, – det var ikke annet enn et gammeldags hekseskudd. Etter et par uker var jeg i fin form igjen.

Etter utallige tilsvarende erfaringer gjennom mange år, dog uten flere ambulanseturer, så vet jeg at det ikke hjelper å dra til legen. Kiropraktor kanskje, men jeg synes i grunnen ikke det har hjulpet heller, og jeg synes det er helt forferdelig med all den knekkingen, så jeg prøver å unngå det. Men da jeg utpå høsten faktisk måtte holde meg hjemme et par uker da jeg ikke klarte å bevege meg uten intense smerter, så fikk venninnen min mast seg til at jeg måtte be legen om å få tatt røntgen av ryggen.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Da legen min ringte et par dager etter at jeg hadde vært til røntgen og fortalte noe om et par virvler som…??? Selv om jeg er god i spansk, så stoppet kunnskapen min her. Han bad meg bestille en legetime med oppmøte slik at han fikk forklart meg hva dette betydde. Jeg var så paff over at de hadde kunnet se noe på røntgen i det hele tatt. Jeg trodde jo at alt var muskulært, så det at det nå viste seg at det var to virvler som… “et eller annet”, det gav meg store tanker. “Jeg må sikkert operere.” Og jeg tenkte at det var i grunnen greit. Jeg leste om hva en slik eventuell operasjon gikk ut på, og det virket i grunnen helt greit, så det skulle nok gå fint. Etter halvannen uke der jeg innstilte meg på at nå skulle jeg opereres, var det tid for legetimen…

Legen forklarte meg at de to virvlene var presset sammen, og det jeg måtte gjøre for å bedre situasjonen var å gå ned i vekt, trene pilates, være i bassenget og gå masse turer!!! Hva???!!! Skal jeg ikke opereres??? Legen nærmest flirte over at jeg kunne tro at jeg måtte legges på operasjonsbordet.

Så da… Som om jeg ikke vet at jeg burde gå ned både 10 og 20 kilo, og gjerne enda mer!!! Jeg visste også at det er bra for ryggen å være i bassenget og gå turer. Pilates??? Hm… Vel, jeg var villig til å prøve pilates med undervisning fra youtube, men basseng nå på vinteren? Nei, jeg orker ikke å dra i svømmehallen, så det får bli gåturer.

Foreløpig har jeg ikke vært så aktiv som jeg burde, men maten har jeg vært flink med, – så jeg takket legen min for dytten da jeg var tilbake på oppfølgingstime i går. 4-5 kg ned på en måned er en god start, og jeg vet at jeg må fortsette i samme spor selv om vi har en jul foran oss med mye god mat.

Etter mye om og men når det gjelder å få overført pengene fra Spleis til Venezuela, så fikk Deyvis endelig dratt og kjøpt motorsykkelen for en drøy uke siden. Her kan du se en video fra noen av de første utdelingene han har gjort med den nye sykkelen.

Nok en gang hjertelig takk til alle de som støttet (og fortsatt støtter) prosjektet vårt. Det setter vi stor pris på, og det er til uvurderlig hjelp for en god del familier i Maracaibo, Venezuela. Nå de neste to ukene skal vi sette sammen pakker med matvarer der de kan få litt julemat, slik at det blir litt jul for dem også. Tradisjonene med matvarene er totalt annerledes fra vi er vant med i Norge, men “hallaca” er det som er typisk julemat for dem. Det er bananblader som fylles med kjøtt og grønnsaker inni en maismeldeig, kort forklart. Jeg er ingen mat-ekspert, så ta høyde for at dette kan være en veldig ufullstendig forklaring 😉

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Da jeg leste denne artikkelen ble det så klart for meg hvor ille det faktisk står til med Venezuela. Jeg har ikke sett det like klart på denne måten før, selv om jeg har vært fullt klar over den tragiske situasjonen landet er i. Men å se utviklingen til landet i virkelig tilbakegang gir det hele et dystert perspektiv.

Venezuela fant på 1920-tallet olje og startet sin reise fra et utviklingsland (U-land) til å bli et industriland (I-land), og på 50-60-tallet kan man nok si at Venezuela kunne betegnes som et etablert industriland. Siden har verden gått inn i det teknologiske samfunnet og fått enda flere komponenter i utviklingen. Dette har også Venezuela vært med på. Men… Det er et stort men…

Vanligvis vil et samfunn og et land fortsette med å utvikle seg, dersom ikke store og grusomme kriger setter en stopper for dette. Venezuela har ikke vært rammet av noen krig, men har likevel stoppet opp i utviklingen. Ikke bare har de stagnert, og blitt et “S-land” (stagnasjonsland*). De har faktisk de siste 20 årene gått over til å bli et “T-land”, et tilbakegangsland*.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

At det er mulig å få slik tilbakegang på tross av store rikdommer hva mineraler og andre ressurser angår er langt over en vanlig europeers fatteevne, men med slik inkompetent ledelse av landet, der korrupsjon og “meg-meg-meg” råder så til de grader, er det dette som har blitt resultatet, og “they couldn´t care less”.

De venezuelanerne jeg kjenner har gitt opp å tro på endring i ledelsen. De håper selvfølgelig på det, men tro på det finnes knapt. Nå må vi andre som kan gjøre det lille vi kan, ikke gi opp, men fortsette å påvirke der vi kan, slik at dette vakre og rike landet Venezuela igjen kan komme til sin rett med en ledelse som tenker lenger enn sin egen nesetipp og vennekrets.

* Egenkomponerte ord.

Jeg liker å ha det fint til jul, med pynt i både rødt, grønt, sølv og gull, men når skal jeg endelig få meg til å finne frem julepynten? Det virker som om “alle” har pyntet til jul allerede. Hele desember er blitt tid for jul, og huset skal helst pyntes med masse stearinlys, julekuler og til og med juletreet skal opp og pyntes allerede helt i starten av desember.

Sånn var det ikke da jeg vokste opp. Da var det nærmest en skam å pynte så mye som en dorull-nisse eller engel før tidligst 21. desember. I hvert fall var det sånn hjemme hos oss. Lille julaften var det tid for stress og mas om å hjelpe til med å tørke støv for at alle de små pyntefigurene skulle slippe å få astmaanfall mens de stod standhaftig i bokhylla. Mens jeg og lillesøsteren min dro støvkluten halvhjertet over hyllene, dro mor ned på hjørnet ved butikken for å kjøpe inn årets juletre. Hundre kroner for et juletre. For en pris! Det var veldig dyrt den gangen.

Deretter bar det hjem til blokka og inn i helsen med dette digre juletreet. Det var knapt plass til mor og treet, så andre passasjerer måtte pent vente. Vel hjemme var det bare å sette i gang med å gjøre sitt beste med å feste treet i juletrefoten. Det gikk aldri bra. Bestandig ble treet litt skjevt. Men dersom vi satte hodet litt på skakke, så det ikke så verst ut. Pytt sann… På med juletrelysene, kulene og glitteret, – for ikke å snakke om stjernen i toppen. Ganske skjev den også… Nei, nå orker vi ikke mer. Vi lar den være sånn. Det blir jul likevel.

Og jul ble det, – med pinnekjøtt og riskrem, med gaver og familie på besøk, med brettspill og lek.

Endelig har det ordnet seg med å få pengene til motorsykkelen overført til Venezuela, så nå kan Deyvis komme seg lettere rundt for å dele ut mat til familiene vi hjelper.

I oktober opprettet jeg en Spleis for å få kjøpt en motorsykkel til prosjektet vårt “En dråpe i havet”, og vi fikk inn godt over de ti tusen kronene vi trengte for å kjøpe en god ny sykkel. I første omgang tenkte vi å kjøpe en brukt, men med tanke på alle problemene som kan dukke opp med å ha nok penger til å få tak i deler til den dersom den skulle bli ødelagt, fant vi ut at det var bedre å kjøpe en helt ny motorsykkel.

Det var en stor utfordring å få overført penger via PayPal og Zelle til forretningen. PayPal godtok ikke så store beløp og det tok oss omtrent en måned å få kjøpt motorsykkelen på grunn av disse utfordringene. Men til slutt, i forrige uke, fikk Deyvis endelig kommet seg i forretningen for å få kjøretøyet han har ventet så lenge på.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Hjertelig takk til alle som bidro i Spleisen. Dette kommer til å bli til stor glede for mange, ved at vi mye lettere kan få delt ut mat og andre varer som disse trengende familiene i Maracaibo, Venezuela, behøver.

I dag har jeg deltatt på tre timeslange webinarer med Forfatterskolen. Kristine Henningsen er rektor for skolen og administrerer det hele, og fokus har vært hvordan forfattere kan markedsføre boken sin på sosiale medier og andre arenaer. Fortsatt gjenstår det ett webinar nå i kveld for å fullføre dagen.

Jeg har fått mange nyttige tips om hva som er lurt og hva som ikke er lurt når man skal gi ut bøker på egenhånd, både av rektoren selv, men også av indie-forfatter med eget forlag, Fanaticus Forlag, Silje Regine Bråthen og Malin fra @readygoread som elsker å lese og samtale om bøker. Siste del i kveld er det Ingelin Røssland som står for. Hun er en ganske erfaren forfatter, og også hun skal gi sitt bidrag om hvordan markedsføre sitt eget forfatterskap.

Jeg er midt i bokskriving selv, så det er interessant og viktig å få med seg tips og idéer for hvordan nå ut til leserne. Ikke minst trenger jeg inspirasjon til å få fullført boken, og jeg ser frem mot en juletid med mye skriving. Jeg har fått det meste av historien snakket inn på lydfil, så det skal gå greit å få ned det meste av innholdet om Eilyns opplevelse av det månedslange sykehusoppholdet på fødeklinikken i Venezuela når jeg snart får lang juleferie fra skolen. Historien fra sykehuset er grusom, og med kun små gløtt av håp, men det er en viktig historie å fortelle. Hvordan et land kan gå fra å være Sør-Amerikas mest velstående land til å bli lagt helt i ruiner på under 20 år uten at det har vært krig inne i bildet, er helt ufattelig.

I det siste har jeg blitt helt hekta på hekling. Når jeg først blir hektet på noe, så blir jeg det til gagns. Jeg så en venninne av meg holdt på å hekle et babyteppe med noen utrolig søte hjerter på, og dermed var det gjort. Nå, nesten tre måneder senere, er jeg nesten helt i mål med fem babytepper og ett stort sengeteppe til enkeltseng.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Etter en stadig utsatt skolestart, kom de tolv barna vi har hjulpet med skoleutstyr og uniform endelig i gang med årets skolestart rundt den 18. oktober. Men skolegangen deres er kraftig begrenset både på grunn av Covid-19, men like mye på grunn av manglende lærere i landet. Veldig mange høyt utdannede mennesker har forlatt Venezuela de siste årene, mange av disse lærere for både store og små barn.

Mitt lille “fadderbarn”, Benjamin, går på skolen kun én dag i uken. Jeg synes det virket ekstremt, men siden han bare er 3 år gammel, så går det vel greit, tenkte jeg. Det er ikke så mye man går glipp av, og strengt talt synes jeg vel at man kan vente til barna er både 5 og 6 år før de starter med skolegangen. Det er flott at de kan få utfolde seg i lek hjemme med søsken, venner og andre familiemedlemmer. Men da jeg hørte at samme gjelder for de andre, blant annet de tre guttene Javier, Jesús og Isaac på 13, 12 og 7 år, så må jeg si at jeg ble rimelig rystet.

De går på skolen, får undervisning av en lærer i noen timer, og så får de med seg oppgaver hjem som de må gjennomføre og ta med seg tilbake på skolen uken etter. Det er helt klart at kvaliteten på skolegangen deres er ekstremt mangelfull. Likevel er det uansett viktig å gjøre det beste ut av situasjonen. De har noe å gå til, de får møte andre barn, og de får forhåpentlig litt kunnskap og ferdigheter med seg på ferden gjennom barndoms- og ungdomstiden til tross for en meget begrenset skolegang dette året.

Jeg har skrevet om de tre guttene Javier, Jesús og Isaac i flere artikler tidligere. Helt tilfeldig fortalte Deyvis, som er blitt vår trofaste hjelper i prosjektet “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”, sin tidligere lærer og min venninne, Eilyn, om disse tre guttene i nabolaget som akkurat hadde vært på jakt og fanget en iguan som de skulle spise til middag. Så ille stod det til på grunn av denne forferdelig vanskelige humanitære situasjonen i Venezuela.

Dette var i april i år. Da hadde vi akkurat så vidt startet med å sende mat til noen få familier som Eilyn visste trengte hjelp, blant annet ved at elevene mine (1.-2. trinn på Den Norske Skolen Málaga) plukket søppel og gjorde enkelt husarbeid som endte i nok penger til å kjøpe mat til seks familier og en barnegruppe i en menighet.

Flere av de som leste artiklene jeg skrev, ønsket å hjelpe oss å hjelpe, og vi kunne opprette en slags “fadder-ordning” mellom noen av de norske giverne og venezuelanske familier.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

De tre guttene Javier, Jesús og Isaac gikk ikke på skole i fjor. Besteforeldrene deres hadde ikke anledning til å sende dem på skolen. Guttene måtte hjelpe til med å skaffe mat til familien for å overleve. Penger hadde de ikke. Den norske “fadderen” til guttene syntes også det var for ille at de skulle gå med de fillete sandalene de hadde. (Se på bildene i headingen av bloggen.) Hun ordnet det slik at Deyvis, hjelperen vår, tok dem med til en klesbutikk så vi fikk kjøpt både klær og sko til dem.

I år har guttene blitt skrevet inn på skolen. Nå når “fadderen” deres sørger for at familien har nok mat å spise, så kan besteforeldrene endelig sende dem på skolen igjen. Det kreves mye utstyr i form av klær (uniformer), skolesekker, kladdebøker, skrivesaker osv, men dette har vi tidligere uttrykt til dem at vi ønsket å hjelpe dem med, så nå for noen dager siden bar det i vei til et kjøpesenter for å handle inn det guttene trengte.

Med dem på kjøpesenteret var også “min fadderfamilie”, Whitney med sønnen Benjamin. Han skal også begynne på skole for de minste og trengte uniform og utstyr tilnærmet det de andre hadde behov for. Via Deyvis fikk vi sørget for at alle disse fire guttene nå er klare til skolestart. Så får vi håpe at de får en god opplevelse og lærer mye…

…Situasjonen blant lærerne er helt forferdelig og mange blir beordret til å jobbe selv om de selv ikke ønsker det. Det de tjener i måneden er langt mindre enn halvparten av min timelønn, – rundt 5 dollar i måneden. Det holder ikke til mat for mer enn en dag eller to for en familie. Jeg vet om at flere familier har måttet betale læreren til barna sine med en pakke ris eller pasta, og det er kanskje det vi bør prøve på for å holde lærerne til disse guttene i arbeid. Kanskje vi skal kjøpe ekstra mat som de kan ta med til lærerne sine? Vi får se…

Støtt gjerne “SPLEISEN” vi har opprettet for i første omgang kjøpe en motorsykkel til Deyvis for å effektivisere utdelingen av mat til mennesker i nød i Venezuela. Overskuddet går til mat til disse menneskene.
Sjekk ut her: https://www.spleis.no/project/188975

Det venezuelanske digitale mediet “Caraota Digital” melder via Twitter at 94,5% av befolkningen i Venezuela nå lever i fattigdom, og av dem er det 76,6% som lever i ekstrem fattigdom. De har hentet tallene fra den årlige nasjonale undersøkelsen (ENCOVI) over landets tilstand utført av “La Universidad Católica Andrés Bello” (UCAB). Jeg lenker til denne undersøkelsen på slutten av denne artikkelen. Det er mye interessant lesning om blant annet arbeid, skolegang og fattigdom. Rapporten er på spansk.

Her lenker jeg til en artikkel på spansk om en av de mange familiene som verken har penger til mat eller til å utbedre det ekstremt primitive huset deres, og enda mindre sjanse har de til å få hjelp for sine syke og bevegelseshemmede barn. De har derimot vært heldige å blitt tildelt en rullestol via et veldedighetstiltak, og foreløpig går det greit, siden barna er små, men de skulle hatt hver sin rullestol, siden begge er bevegelseshemmede.

https://www.caraotadigital.net/nacionales/familia-meridena-suena-con-una-vivienda-digna-para-sus-hijos-enfermos

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg vet at det som jeg og venninnen min, Eilyn, driver med for å hjelpe noen av alle disse trengende familiene i Venezuela, bare er dråper i havet i det store og hele, men for hver enkelt familie vi hjelper, så er det “hele havet” som fosser opp på matbordet deres.

Hjelp oss med å hjelpe flere. Vi har opprettet en spleis. Støtt denne spleisen der vi har to mål, – å kjøpe en enkel motorsykkel til en av våre gode hjelpere, Deyvis, slik at han kan lettere administrere innkjøp og utdeling av mat i et veldig fattig og farlig område, samt at det som blir til overs etter kjøpet av motorsykkelen går til mat til flere av disse veldig trengende familiene. https://spleis.no/188975

Akkurat i dag, fredag, skal Deyvis ta med seg fire barn og unge som skal få skoleuniform og utstyr de trenger til skolen. Ved vår hjelp har tre av dem kunnet la seg innskrive på skolen i år. I fjor hadde ikke besteforeldrene deres anledning til det økonomisk, men siden de nå får hjelp til mat fra en “fadder” i Norge, så slipper barna å bruke all tid på å lete etter mat og fange iguaner. Når jeg får bilder fra dette, så skal jeg lage en artikkel om denne handlingen til skolestart.

ENCOVI 2021: https://assets.website-files.com/5d14c6a5c4ad42a4e794d0f7/6153ad6fb92e4428cada4fb7_Presentacion%20ENCOVI%202021%20V1.pdf