Bloggen på spansk / El blog en español

Jeg har startet opp samme blogg på spansk via en webside. Her kommer jeg til å oversette artiklene jeg skriver på norsk til spansk. Det betyr at den spanske bloggen vil henge litt etter på grunn av oversettingen, men det vil gi spansktalende som er interesserte mulighet til å følge med på innholdet.

Encuentras el blog en español aquí: https://lindasakseide71.jimdofree.com

He iniciado el mismo blog en español a través de una página web. Traduciré los artículos de noruego a español. Esto significa que el blog español será un poco atrasado por tema de la traducción, pero dará la posibilidad a interesados hispanohablantes seguir el contenido.

https://lindasakseide71.jimdofree.com

 

Livredd for motorsykler

Alle jeg kjenner fra Venezuela som bor her i Spania er livredde for motorsykler. Ikke for å kjøre motorsykkel. Ei heller for å bli påkjørt av den. Nei, de får hjertet i halsen hver gang de ser en motorsykkel enten de går på fortauet eller de sitter i bilen og venter på grønt lys. Pulsen øker, skuldrene heves, øynene flakker og venezuelaneren sitter med høyrefoten klar på gassen, klar til “take off”. Bort herfra snarest, – om det så betyr at jeg blåser i det røde lyset. Respektere trafikkreglene? Glem det! Jeg er mer glad i livet mitt enn som så. 

Det er blitt mer normen enn unntaket at bilistene i Venezuela ikke respekterer lysreguleringen. Frykten for at mopedister skal knuse vinduet og rette en pistol mot tinningen din er reell. Historier om ran fra mopedister på denne måten er dagligdagse, og alle har enten opplevd dette personlig som offer eller som vitne, eller de har et familiemedlem som har opplevd det. 

Å ta frem mobiltelefonen din på åpen gata er selvpåført ran. Det er din egen feil at du blir ranet når du “flasher” mobilen på den måten. Du burde visst bedre! 

De fleste har blitt vant til å la mobilen bli liggende hjemme. “Ikke ring meg de neste timene, for jeg er ikke hjemme.” Det høres ut som om vi er tilbake til gamle dager med fasttelefon, men det er blitt vanlig å la telefonen bli liggende hjemme for å unngå å få den frastjålet. Noen har to telefoner. En “god” mobil som blir liggende hjemme, og en gammel som de tar med seg ut. Når ranerne oppdager den elendige telefonen de stjeler fra deg blir de gjerne rasende og går løs på deg. 

Nei, det er ikke trygt i gatene i Venezuela. Så når mørket faller på sånn i syvtiden om kvelden forsvinner alle inn i husene sine. Det beveger seg ingen ute, verken gående eller kjørende. Det er livsfarlig. Selv om… Dersom alle har bestemt seg for selvpålagt portforbud, så er det vel egentlig ikke så farlig lenger??? 

I lenken under kan du se en meksikansk youtuber som heter Alex Tienda som dro til Venezuela for ikke mange måneder siden. Han har sin egen serie der han tar for seg ulike utfordringer i Venezuela, og her fra starten i episode fem ser vi han vandre i gatene i Caracas sånn omtrent i åttetiden om kvelden. Videoen er på spansk, men du kan få et inntrykk av frykten og at alt er stengt, butikker, metro osv…

Ingen hansker, ingen fødsel!

Jeg er sikker på at alle som har lest det første innlegget mitt i bloggen bet seg merke i ett spesielt avsnitt med forferdelse. En dame ble nektet hjelp til fødselen fordi hun ikke hadde med seg hansker til jordmor og de andre legene på sykehuset. Du tror at dette må være et unntak, men det er tvert imot blitt regelen for sykehusene i Venezuela.
Her får du “hele” historien:

Sykehusene i Venezuela har ikke lenger hansker til legene sine. Pasienten er selv ansvarlig for å ha med dette til dem.

 

Min gode venninne skulle til kontroll på den lokale fødeklinikken i storbyen Maracaibo i Venezuela, og satt på venteværelset. Ved siden av henne satt en dame i tyveårene som hadde hatt veer en god stund. Plutselig skrek hun av smerte, og det var tydelig at fødselen var i full gang. Noen sykepleiere og legestudenter kom raskt til, men de ble stående uten å gjøre noe. De pratet i munnen på hverandre og den ene så mer fortvilt ut enn den andre.

De lurte på hva de skulle gjøre, men jordmoren var klar i sin tale. «Vi gjør ingenting! Mannen hennes er ikke tilbake ennå, og vi gjør ingenting før han kommer med hansker til oss.» 

De kunne likevel ikke la henne føde på gulvet på venterommet, så de førte henne med seg inn bak en skillevegg der hun fikk legge seg på en seng.    

Venninnen min satt forskremt og fulgte med på alt som skjedde. Hun hørte jordmoren og legestudentene prate på andre siden av veggen. 

«Jeg ser allerede hodet», ropte en av legestudentene.
«Hva gjør vi nå», spurte en annen.
«Når babyen er ute, så får hun ta tak i den selv og legge den på brystet», sa jordmoren mekanisk som om det var den naturligste ting i verden.

I Norge og ellers i Europa, samt i de fleste land i verden, er det en selvfølge at sykehusene har det utstyret de trenger for å operere eller behandle deg. Vel, – dette er overhode ikke tilfelle i Venezuela lenger. Du må ha med deg absolutt alt legene trenger for å behandle deg. Alt fra sprøyter og teip for å feste veneflonen til arkene journalen din skal skrives på. Medisinene dine må du selvfølgelig også skaffe selv. Tenk deg at du ligger på sykehuset og får beskjed om at du trenger fem ulike medikamenter som du må skaffe. Du får ikke bevege deg ut fra sykehuset på leit selv, – det er en grunn til at du er på sykehuset, så du er avhengig av hjelp fra familien eller gode venner. Mannen til venninnen min hadde ikke tid til å dra på jobb den måneden hun var innlagt på sykehuset. Hans nye heltidsjobb ble å kjøre fra apotek til apotek og stå i uendelig lange køer for forhåpentlig å få tak i noen av medikamentene og utstyret kona trengte. 

Mangelen på medisiner i Venezuela var og er enorm, så mange apotek hadde ikke noe i hyllene sine i det hele tatt. Han fikk nyss om en sykepleier som hadde ulike medisiner hjemme hos seg selv. Hun hadde antakelig stjålet dem fra klinikken hun jobbet på for å selge på svartebørsen for å få penger til mat. 

Det er slike drastiske valg selv de “beste mennesker” kan komme til å ta når den humanitære nøden blir så stor at du ikke vet om du får noe ordentlig å spise fra dag til dag. I februar 2018 publiserte “La República”, ved skribent Marianhe Araque, en artikkel* om at den gjennomsnittlige venezuelaner det siste året hadde gått ned 11 kilo. Og dette var før hyperinflasjonen satte inn og kjørte økonomien totalt til bunns, så vi kan bare tenke oss hvilke tall vi som gjelder i dag. 

 

*https://larepublica.pe/mundo/1201304-crisis-en-venezuela-64-de-sus-ciudadanos-han-bajado-11-kilos/ 

Fem millioner har emigrert fra Venezuela

Venezuela. Et vakkert land med variert natur og vennlige mennesker. Hvordan kan det ha seg at landets innbyggere rømmer i hopetall? 

Fem millioner… Det er egentlig enda flere. Ifølge FNs* beregninger vil tallet være høyere enn åtte millioner innen utgangen av 2021. Og dette er bare de som er registrert. Mest sannsynlig er tallet enda høyere. 

Det er et fåtall som er politiske flyktninger. De aller fleste reiser fra Venezuela på grunn av elendige humanitære forhold. Og det er ikke de fattigste som drar. Det har de ikke penger til. Det er middelklassen som reiser. Eller… Det som en gang var middelklassen. Alle samfunnsklassene har rast nedover på stigen. Bortsett fra de på toppen. De har sågar hoppet over det øverste trinnet og opp i varmluftballongen, og mangler totalt bakkekontakt der de forsvinner inn i skyene. 

Men hva er det som har fått så mange til å forlate landet de er så glad i? Det som en gang ble regnet som det rikeste og beste landet i Latin-Amerika er ikke lenger engang en skygge av seg selv. Venezuela er fortsatt det landet i verden som har størst oljereserver, – ja, du hørte rett, – VERDENS STØRSTE OLJERESERVER. Det har også store reserver av gull, kobber, jern og diamanter for å nevne noen mineraler. Likevel er landet fullstendig skakkjørt og kjørt i grøfta. Vel, – disse ordene blir for svake. Det er ikke lenger snakk om en krise i Venezuela, det er en total kollaps på alle områder. Svaret på hvorfor det er sånn er sammensatt, men i hovedsak kan vi sammenfatte det i to ord, – korrupsjon og Chavisme. 

Venezuela har for det meste vært ledet av diktatoriske presidenter siden general Simón Bolivar frigjorde landet fra kolonimakten Spania i 1819. I 1992 ble det forsøkt et statskupp ledet av fire oberster fra hæren, deriblant Hugo Chávez Frías. Folket var lei den korrupte ledelsen til president Carlos Andrés Pérez, men kuppet ble slått ned og Chávez og de andre havnet i fengsel. Men allerede i 1994 ble Chávez benådet av den nye presidenten, Rafael Caldera, og tok opp en politisk karriere. Han kom til makten ved valg i 1998, forkastet grunnloven og laget en ny, populært kalt “Den Bolivarske Revolusjon” gjeldende fra år 2000, med stor innflytelse fra Cubas sosialisme ved Fidel Castro. Med Chávez i førersetet ble det meste av bedrifter fra oljeraffinerier og elektrisitetsselskaper, til TV-stasjoner og private bedrifter innen jordbruket som innbefatter sukker, ris og matolje, ekspropriert. Presidenten byttet ut lederne i selskapene med sine general-venner fra hæren. Menn uten kunnskap om eller ønske om å lede bedriften godt, men med ønske om å putte store deler av inntektene i egen lomme, – for ikke å si egne konti i USA. I likhet med regjeringen selv, har disse gjort seg enormt rike på landets vegne, og vedlikeholdsarbeid av oljeraffinerier og elektrisitetsparken har vært totalt fraværende. 

Allerede på starten av 2000-tallet valgte hundretusenvis å emigrere fra Venezuela på grunn av “La Revolución Bolivariana”. Fra å være et land andre latinamerikanere immigrerte til og europeere dro på ferie til, mistet landet gradvis sin status som Latin-Amerikas mest suksessrike land, og er i dag et land i ruiner. Som journalisten Daniel Lozano skriver i en artikkel** i “La Nación”: “Venezuela er i dag en gravplass for bedrifter.” 

Etter Hugo Cháves´ død i 2013 overtok Nicolás Maduro som president etter ønske fra Chávez. Han har fortsatt i samme inkompetente sko som sin forgjenger, og siden overtakelsen har landets undergang gått med skremmende fart. Hyperinflasjon, strømbrudd, bensinmangel og mangel på medisiner og mat er noen av områdene som er totalt ute av kontroll i dette en gang så vellykkede landet. 

Jeg skal gå mer inn på noen av disse områdene i senere innlegg. Ønsket mitt med denne bloggen er å åpne øynene våre for uretten som skjer utenfor vår behagelige sfære. Vi kan ikke “redde hele verden”, men vi kan heller ikke vedkjenne oss at vi lar Venezuela gå tapt i et tyst og likegyldig verdenssamfunn. Etter noen måneders oppmerksomhet fra resten av verden i 2019, da man øynet håp om at opposisjonen ved Juan Guaidó skulle overta makten, ble det stille fra utenlandske medier. Etter årevis med kampvilje fra det venezuelanske folket og med demonstrasjoner i gatene, er innbyggerne nå der myndighetene vil ha dem, – ute på jakt etter dagens måltid. Alle krefter er satt inn på å overleve fra dag til dag. 

Venezuela kan ikke reddes innenfra. Det må settes press utenfra, fra den vestlige verden. Den humanitære krisen er som nevnt ingen krise, men en total kollaps. 

Jeg er i gang med å skrive en bok om opplevelsene til en venninne fra Maracaibo i Venezuela som tilbrakte en måned på sykehus på slutten av svangerskapet. Historiene hun forteller er helt hinsides hva man kan tenke seg, og jeg har sett det som mitt oppdrag å føre historien hennes i pennen og formidle den videre. Dette er en viktig og sterk historie som MÅ fortelles, og den fortjener virkelig en plass i samfunnsdebatten. Jeg kommer til å dele enkelte deler fra innholdet i boka i noen blogginnlegg.   

*https://eacnur.org/es/labor/emergencias/venezuela-crisis-de-refugiados-y-migrantes 

**https://www.lanacion.com.ar/el-mundo/las-expropiaciones-venezuela-ruta-directa-al-desastre-nid2376403/

Hvem er jeg og hvorfor starter jeg denne bloggen?

Jeg heter Linda Sakseide og er opprinnelig fra Bergen. Etter mange år på Nøtterøy har jeg siden 2013 holdt hus i Málaga i Spania. Jeg jobber som lærer på Den Norske Skolen Málaga og stortrives med å få perfeksjonert spansken mer og mer. 

I et kristent miljø her i Málaga har jeg blitt kjent med flere mennesker fra Venezuela som har kommet til Spania de siste årene. Historiene de forteller er uforståelige for en vanlig nordmann… eller for en spanjol for den saks skyld. 

Se for deg at du skal på sykehuset for å føde, men så blir du stoppet i døra med spørsmålet om du har med hansker til jordmor og de andre legene. Ingen hansker, ingen fødsel. Eller… Det blir det selvfølgelig, men uten deres hjelp. “Ta tak i ungen din når den kommer ut og legg den på brystet ditt”, veileder jordmor på avstand. 

Hva med læreren som på grunn av hyperinflasjon får utbetalt i bolivarer* tilsvarende rundt to dollar i måneden. Det rekker til å ta henne frem og tilbake til jobb i to dager, – så er det slutt på lønna. Det sier seg selv at hun ikke har råd til å jobbe i det offentlige.

Legene har vel god råd, eller? Vel, flere av dem overnatter på sykehuset i dagevis for ikke å bruke penger på transport til og fram hjemmet. Er de heldige spiser de ett godt måltid i løpet av dagen. Fakta er at uten slektninger som har emigrert fra Venezuela, så klarer ikke befolkningen å skaffe nok mat til livets opphold. De er avhengige av at noen overfører dollar til dem, så de kan kjøpe mat. 

Skal du betale en hamburger med den lokale valutaen, så trenger du en stresskoffert full av sedler med 50 000 bolivarer. De lokale pengene er verdt absolutt ingenting, og nå er det dollaren som gjelder, til tross for at denne offisielt er ulovlig som betalingsmiddel i landet.  

Dette er noen av de mange absurde historiene som ikke kan ties ihjel. Og disse historiene er altså grunnen til at jeg nå oppretter denne bloggen. Til tross for at jeg helst ikke vil utlevere meg selv og mine tanker i offentligheten på denne måten, så kan jeg ikke la likegyldigheten leve. Jeg er villig til å fremstille meg som et redskap for at disse historiene kan komme frem i det offentlige rom, så de ikke blir glemt, men forhåpentligvis blir viktige temaer i samfunnsdebatten. Jeg håper de kan bli en ansporing til å “gjøre noe”. Vi kan ikke “redde hele verden”, men en dråpe i havet er bedre enn ingenting. 

 

*bolivarer – den lokale valutaen i Venezuela. Oppkalt etter general Simón Bolivar som frigjorde Venezuela fra den spanske kolonimakten i 1819.