Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
Tenk om strømmen hadde blitt borte i to dager. Eller at vanntilførselen til huset ditt ble borte i tre uker, og da vannet endelig kom tilbake, var det fullt av støv og rusk fra skitne rør, og helt brunt.
Tenk om du ble livredd dersom politiet stoppet deg i bilen, selv om du visste at du ikke hadde gjort noe galt.
Tenk om politiet stjal bilen din, ribbet den for “verdifulle” gjenstander som bildekk og radio, etterlot den i utkanten av byen og ringte og fortalte at de hadde funnet den stjålne bilen din.
Tenk om du våknet i morgen og den melkekartongen som i dag koster 20 kroner plutselig koster 200 kroner, og dagen etter 500 kroner på grunn av hyperinflasjon.
Tenk om du plutselig hadde gått ned over 90 prosent i lønn.
Tenk om du tjente så lite at når du hadde tatt bussen til jobben i to dager, så hadde du brukt opp en hel månedslønn.
Tenk om du som elev måtte ta med deg ris og pasta til læreren din som betaling for jobben de gjør, for at de skulle ha noe å spise og dermed kunne fortsette i jobben sin.
Tenk om du ikke kunne gå på skolen, fordi du måtte jakte på iguaner, slik at familien din hadde noe å spise.
Tenk om du bare kunne gå på skole en gang i uka fordi så mange lærere hadde flyktet til andre land for å få bedre livsforhold.
Tenk om du måtte ta med deg din egen PC til sykehuset for at legene kunne lese av røntgenbildene du tok på en privatklinikk.
Tenk om du måtte føde på gata rett utenfor sykehuset fordi sykehuset ikke ville ta imot deg uten at du hadde hansker med til dem.
Tenk om du måtte ta med deg papiret som legene skulle skrive journalen din på, til sykehuset du var lagt inn på.
Tenk om du måtte legge deg i en blodig seng på sykehuset for å ta ultralyd.
Tenk om du lå på sykehuset og byens katter hoppet inn gjennom vinduet og la seg i sengen din.
Tenk om du måtte stå bilkø i flere dager for å kjøpe bensin, fordi tankene på bensinstasjonene var tomme og du måtte vente på neste tankbil, til tross for at landet ditt hadde verdens største oljeressurser.
Tenk om du hadde mistet jobben din dersom du nektet å stemme på det partiet som sitter ved makten.
Tenk om du var så fattig og sulten at du tigget smuler hos bakeren. Ja, de smulene som ble til overs når bakeren skjærte brødet i skiver for kunden.
Dette er noen av opplevelsene venner av meg fra Venezuela har opplevd selv, eller kjenner andre som har opplevd. Dette skjer i det som for bare et par tiår siden ble regnet som det rikeste og best utviklede landet i Sør-Amerika. Det var den gang. Til tross for enorme naturressurser i form av olje, gass, gull osv, så ligger landet i ruiner, og det uten at det har vært krig i landet.
Denne kvinnen ble nektet adgang, og fødte babyen sin på gata utenfor sykehuset.
Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
Jeg bestemte meg allerede i andre klasse for å bli lærer. Både fordi jeg trivdes på skolen, men nok mest fordi det egentlig var det “eneste” yrket jeg kjente til. Hvordan i all verden kunne jeg bli sykepleier eller elektriker eller hva det skulle være? Jeg kunne jo ingenting om annet enn det å gå på skolen. Er det ikke litt typisk? Særlig jenter har den oppfattelsen at man må kunne ALT før man går inn i en jobbstilling. Klart jeg eventuelt skulle tatt en utdannelse først, men likevel, – det var skummelt å skulle velge noe jeg ikke kunne noe om.
Forresten, – ikke bare skummelt. Jeg var selvfølgelig heller ikke interessert i andre konvensjonelle yrker. Men ett annet yrke hadde jeg også i tankene at jeg ville bli. Det var bare det at jeg ikke så på det som et vanlig yrke. Enten var du forfatter eller så var du det ikke. Det var ikke noe man kunne bli. Trodde jeg.
Jeg elsket å skrive historier, eller stiler som det het, på skolen. Det å bruke fantasien og kreere egne tekster var magisk. Husker fortsatt den koselige historien fra tentamen i 7. klasse da vi skulle personliggjøre en ting eller et dyr. Jeg valgte å skrive: “Jeg, en skoleveske”. Det ble en varm, men samtidig noe melankolsk og trist historie, om livet til denne skolevesken som ble utsatt for litt av hvert.
Hjemme hadde jeg allerede begynt å skrive det som skulle bli en bok. “Felix og den blå sykkelen” ble hamret ned på skrivemaskinen pappa hadde lagt fra seg hjemme da foreldrene mine ble skilt. Han jobbet som journalist i en av Bergens aviser, og skrivegleden er mest sannsynlig arvet fra han. Men “Felix og den blå sykkelen” var langt fra noe mesterverk. Jeg var mer opptatt av å klare å skrive både seks og syv tettskrevne sider enn at innholdet skulle være spennende og fengende, og historien var rett og slett kjedelig. Den ble aldri skrevet ferdig. Heldigvis.
Men så var det dette med yrker da… Forfatter var noe du enten var eller ikke var. I mitt hode var det i hvert fall sånn. Så da ble det lærerutdanning på meg. Jeg angrer ikke på det, men jeg har hele tiden hatt denne drømmen om å skrive noe som kunne bli til en bok.
Som lærer på barneskolen har jeg fått nok av anledninger til å dikte historier muntlig og skriftlig, både i samarbeid med elevene og til elevene. Noen av historiene har jeg skrevet ned, og en av dem syntes jeg var så god at jeg ønsket å prøve å få gi den ut. “Kim og Kai på båttur i badekaret” ble avvist som for dårlig skrevet litterært sett. Et slag i trynet. I stedet for å bearbeide teksten, la jeg den i en skuff. Det er over tjue år siden.
I fjor tok jeg den frem igjen og leste. Den var virkelig dårlig litterært sett. Helt enkel og med fullstendig mangel på spenst i språket. Selve handlingen har jeg hele tiden sett på som veldig god, men jeg forstår veldig godt hvorfor den ikke ble antatt. Kan hende jeg skal bearbeide den og sette den i stand slik at den blir fengende å lese.
Men først må jeg ferdigstille “Lysets barn” som er den sanne historien om Eilyns grusomme opplevelse på sykehuset i Venezuela. Jeg har skrevet ferdig skjelettet, altså historien “fra a til å” helt enkelt. Men det må utdypes flere steder, samt at jeg må gjøre research på faguttrykk fra sykehuset. Det er ikke helt enkelt å høre historien på spansk og automatisk vite om det snakkes om legevakten, overvåkningen eller akutten, bare for å illustrere noe av usikkerheten jeg har.
Uansett tror jeg virkelig at jeg valgte riktig yrke da jeg bestemte meg for å bli lærer. Jeg storkoser meg med å undervise elever i barneskolen. Jeg elsker å lære nye ting selv og jeg gleder meg å få lov til å videreformidle “alt jeg kan” til nysgjerrige og lærevillige skolebarn. Det å få lov til å veilede små mennesker til å bli gode lesere, til å kunne skrive tekster som henger sammen og til å kunne regne ut hvor mye de skal ha igjen når de har handlet på butikken, er en stor glede. Jeg fryder meg når det går opp et lys hos en liten jente når hun utbryter: “Nå forstår jeg klokka. Nå kan jeg klokka. Nå kommer mamma til å bli kjempeglad.” Få ting kan måle seg med gleden over å se utvikling skje hos barn.
Men heldigvis trenger ikke læreryrket være en brems for å prøve lykken som forfatter. Jeg kan fint skrive ved siden av. Læreryrket gir meg både inspirasjon og kreativitet, så det er ikke mangel på historier for barn. Det er nok det som ligger hjertet mitt nærmest, selv om “Lysets barn” absolutt ikke er en barnebok.
I dette innlegget hadde jeg tenkt å svare på fem spørsmål om meg selv. Men jeg endte opp med en lang avhandling om det første spørsmålet. Jeg tror kanskje ikke sånne “5 kjappe spørsmål” er noe for meg hihihi… Jeg er jo bergenser og de er det umulig å stoppe munnen på, – eller fingrene i denne forbindelsen 😉
Jeg sitter og stirrer på skjermen. Den er helt hvit. Helt tom. Akkurat som hodet mitt. Ikke så mye som en antydning til maur og fluelorter fyller skjermen. Jeg stirrer inn i snøstormen. Den kalde nordavinden pisker meg i ansiktet. Jeg trekker på meg en ansiktsmaske. Har heldigvis oppdaget at denne masken ikke bare har sin misjon i kampen mot viruset. Den stenger også kulden ute.
Fortsatt stirrer jeg inn i snøstormen. Skal jeg våge meg ut i dette været? Tør jeg det?…
Jeg vandrer i blinde rundt i snøstormen. Det er såvidt beina bærer meg. Snøen er dyp. Den er våt og tung. Jeg setter det ene beinet foran det andre. Foten forsvinner i den dype snøen. Jeg tar sats og vugger frem og tilbake for å få løftet den opp og plassere den foran den andre. Fotsporene fylles raskt igjen bak meg. Vinden uler og snøfnuggene pisker meg i øynene. Jeg lukker øynene for å unngå piskeslagene. Kreftene ebber ut. Orker ikke å gå lenger. Jeg lar meg falle ned på knærne. Snart ligger jeg på ryggen i snøen med øynene lukket.Jeg bryr meg ikke om at jeg blir våt. Søvnen tar meg.
Jeg blir dratt inn i et sommerlig univers der maur og fluelorter lever side om side i harmoni. Dronningmauren kommanderer og arbeiderne løper hit og dit for å oppfylle dronningens ønsker. De stiller seg opp i formasjon. Alle blir stående helt i ro. Ingen rører seg av flekken når de først har kommet til sin angitte plass. Formasjonen er uryddig. Nærmest kaotisk. Den ligner ikke det minste på de rette linjene som korps og militæret danner i sine formasjoner. Maurene står hulter til bulter. Noen litt tettere enn andre. Dronningmauren går rundt og legger siste hånd på verket. Hun legger en liten klump med fluelort sånn her og der med ujevne mellomrom. Fortsatt er det ingen maur som rører seg. Bortsett fra dronningmauren som snart har kommet til veis ende i formasjonen. Hun legger en siste klump på verket. Deretter glir hun sakte ut av bildet.
Jeg våkner. Åpner øynene. Snøstormen på skjermen har lagt seg. Den kalde vinden er borte. Jeg tar av meg ansiktsmasken. Øynene drages mot de svarte prikkene i ulik størrelse som står og ligger i snøen på skjermen. Reddet av flittige maur og noen fluelorter.
I midten av november ble jeg kontaktet på Messenger av en ung dame fra Venezuela som virkelig var i stor nød for familien sin. Mannen hennes, som var den eneste som hadde arbeid, hadde blitt smittet av en “svine-bakterie”, og den hadde angrepet hjernen. I Venezuela har man ikke like god kontroll av kjøtt som det man er her i Europa, og man kan risikere å bli smittet av den farlige bakterien.
Heldigvis er det få som blir så hardt rammet, men mannen til denne kvinnen er altså en av de få som har vært uheldig og blitt veldig dårlig. Faktisk i den grad at han er både sengeliggende og hjerneskadet. I starten ønsket hun hjelp til medisiner og bleier til mannen. Om det var mulig trengte de også mat til familien ettersom mannen hennes nå ikke kunne jobbe, og dermed mistet de det lille inntektsgrunnlaget de hadde. Med 4-5 barn å brødfø, er det opplagt at det blir enda vanskeligere å få tak i det de trenger av mat for å overleve.
Det tok litt tid før vi klarte å hjelpe dem. Vi fant bleier som var altfor dyre, så vi måtte lete etter andre alternativer, samt at vi ikke hadde “nok” bidragsytere. Mannen var innlagt på sykehus en stund, men etter hvert ble han sendt hjem. Det er ikke mer de kan gjøre for han på sykehuset. Familien håper og tror at han kan bli frisk igjen, men situasjonen virker veldig håpløs, så jeg tror det eneste å gjøre er å be til Gud om hjelp i denne vanskelige situasjonen.
For å unngå liggesår, hadde de behov for en “anti-liggesår”-madrass til han. Etter litt leting fant vi en pent brukt madrass som vi fikk kjøpt for 50 euro. Takket være et par bidragsytere fikk vi endelig sendt av gårde noen pakninger med bleier til han og mat til familien. De var umåtelig takknemlige for hjelpen som plutselig kom på døren.
Da madrassen dukket opp, kom i tillegg naboene til og jublet på deres vegne. Alle vet om deres behov og de vanskelighetene de lever under, så det var tydelig stor omsorg og glede å oppleve fra naboene.
Bildene i innlegget er fra denne familien. Familien har også sendt oss bilder av den hjerneskadete mannen, men av hensyn til han og familien publiserer jeg ikke dem. Det er veldig sterke bilder, så av respekt for mennesket, lar jeg være å videreformidle dette.
Jeg har klippet bort mannen som ligger i sengen. Her er familien med madrass og bleier. For å prøve å unngå annen smitte som lett kan gjøre han enda dårligere, bruker de munnbind i hans nærvær.Endelig fikk vi tak i en “anti-liggesår”-madrass til den unge mannen som er fullstendig sengeliggende.
Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
I Spania gjør de seg virkelig flid med de mange rundkjøringene som finnes overalt. Når du kjører gjennom hvilken som helst by, stor eller liten, så vil du uten tvil bli både fascinert og imponert over alt arbeidet som er lagt ned i å utsmykke rundkjøringene. Rundkjøringene i Benalmádena og Fuengirola er ingen unntak. På vei nedover gatene i Benalmádena passerer du rundkjøringer med svære sølvkuler, kobberkule, lotusblomst og små vindmøller.
I Fuengirola er det statuer blant annet av hester, en fargerik pyramide og en irrgrønn liten bil, er det en Mini-Morris, tro? Det rett og slett bugner av kunstneriske rundkjøringer overalt. Men den flotteste av dem alle befinner seg midt mellom Benalmádena og Fuengirola, langs kystveien. Når du kommer kjørende sørover mot denne rundkjøringen, så kan du lure på om du allerede har ankommet Afrika.
Midt i veien, altså i hele rundkjøringen, spaserer det et dusin små og store elefanter på vei mot savannene for å beite. Det er et mesterverk av et kunstverk, – elefantene er virkelig naturtro og de er laget i naturlig størrelse. Hvordan man har kommet på den idéen å plassere denne store familien av dette gedigne dyret i en rundkjøring, vet jeg ikke. Det er mulig jeg bør gjøre litt “research” for å finne bakgrunnshistorien for dem. Jeg har prøvd å slå opp på internett, men uten hell. Så jeg bør nok oppsøke hotellet “Holiday World Village Hotel” for å få den historien. Rundkjøringen er nemlig plassert ved innkjørselen til dette luksuriøse hotellet som blant annet har sitt eget “badeland”. Hvis jeg finner ut av dette, så skal jeg lage et egen innlegg om denne spektakulære rundkjøringen og dens “historie”.
Nå får du nøye deg med å nyte disse bildene så lenge…
Lotusblomst i Benalmádena, like nedenfor Den Norske Skolen Málaga.Den store elefant-familien langs kysten. Ligger på Benalmádenas side, men ikke langt fra Fuengirola.Svære sølvkuler, i tillegg til en julekule nå like etter jul. I Benalmádena, rett ved DNS Málaga.“Los molinillos”, de små vindmøllene. Denne ligger langs kysten i Benalmádena, like nedenfor Palomaparken.Ved hovedavkjørselen på motorveien til Fuengirola. Solsikke på spansk er GIRAsol, – og FuenGIROLA, solens by, er nok inspirasjon til å velge denne figuren.Hester med fontene, omtrent i sentrum av Fuengirola.Denne obelisken står midt i Fuengirola sentrum.Denne fargerike pyramiden møter du på vei fra motorveien og ned mot Fuengirola sentrum.Ved Feriaplassen i Fuengirola finner du denne statuen.Denne morsomme lille bilen er plassert i starten av Fuengirola når du kommer kjørende kystveien inn mot sentrum.
Jeg skrev i forrige innlegg (i går kveld) at dersom jeg legger meg før midnatt, så må jeg være syk. I går la jeg meg faktisk i sengen før klokken 23. Det er lenge siden har skjedd… Jeg sovnet ikke med en gang. Måtte lese noen sider om “Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant” først. Men det gikk ikke lang tid før øynene gikk i kryss, – og da var vi i gang igjen. Jeg “skulle bare” lese ferdig ned til neste gode avsnitt. Men jeg duppet av og måtte lese de siste linjene om og om igjen, akkurat som jeg måtte spole på TVen kvelden i forveien. Begynner jeg å ane et mønster? Hvorfor ikke bare legge seg til å sove med en gang, når jeg tilsynelatende er så trøtt at jeg vil slokne tvert likevel?
Til slutt fikk jeg lest ferdig og lagt meg til å sove. Fortsatt var klokken ikke engang halv tolv, så nå var jeg “virkelig syk”. Legge meg før midnatt? Det har ikke skjedd på aldri så lenge. Men når “Helene Harrysdatter” skrev i kommentarfeltet: “Håper du blir “syk” og kommer deg tidligere til sengs i kveld da”, så tenkte jeg at jeg skulle ta oppfordringen hennes. Takk for “dytten” 🙂
Men hva skjedde da i “andre enden”? Jo, jeg våknet av meg selv klokken 03.10, ganske lys våken. Jeg følte det som om det var i 6-7-tiden, men nei. Det var altfor tidlig å stå opp. Midt på natten. Det var galskap. Så jeg la meg til å sove igjen. Omtrent hver halvtime våknet jeg igjen og lurte på om det var en skapelig tid å stå opp på, hvilket det altså ikke var. Men da klokken ble 04.30 gadd jeg ikke mer av denne “tvangs-sovingen”. Da stod jeg like godt opp og tok meg en dusj. Jeg fikk heller starte dagen tidlig. Om ikke annet, så fikk jeg i hvert fall kommet tidlig i gang med dette innlegget.
Jeg fatter ikke hvorfor jeg er så trøtt hele tiden. Eller… Ikke hele tiden. Men på uvante tidspunkt. Jeg har aldri vært blant dem som legger seg tidlig. Er jeg i seng før midnatt, så er jeg syk, har pleid å være en kommentar jeg tyr til. Vanligvis er klokken nærmere ett før jeg kryper til køys.
Slik er det også nå for tiden. Selv om jeg sitter oppe og halvsover i sofaen, så er det nesten som om jeg bare ikke kan gå og legge meg tidligere. Jeg er stuptrøtt og sliten etter jobb, og sitter i sofaen og strikker og ser på TV eller leser innlegg fra andre bloggere og så videre i løpet av kvelden. Jeg holder meg noen lunde våken, men kjenner at det hadde vært best og lagt seg i sengen for å sove ordentlig.
I går kveld nådde jeg toppen av dumskap… Jeg hadde ikke fått med meg Farmen-episoden, og det måtte jeg jo, så da spolte jeg tilbake for å se denne. Klokken var vel rundt 23 da jeg startet å se den, men ettersom jeg stadig duppet av og måtte spole tilbake for å få med meg det jeg hele tiden gikk glipp av, så varte det og rakk før jeg kom gjennom. Jeg kom rett og slett ikke ordentlig gjennom våken, fordi søvnen tok meg stadig vekk. Da klokken var ett satt jeg og sov og hadde gått glipp av hele den siste halvtimen. Da gav jeg opp. Det fikk være nok dumskap. Hvorfor kan jeg ikke bare gå og legge meg som andre normale mennesker og se dette ferdig i morgen? Det er helt sprøtt hvor firkantet jeg skal være i å se ferdig ting først…
Jeg sovnet som en stein da hodet datt ned på puten. Men fire og en halv time senere våknet jeg igjen, lys våken. Slik har jeg våknet hver morgen denne uken, både en og to timer før vekkerklokken er innstilt på å vekke meg. Det er mulig dette bare er et alderdomstegn, – at jeg trenger mindre søvn enn før. Selv om… Det stemmer vel ikke at jeg trenger mindre søvn, – bare at fordelingen på døgnet burde fordeles mer jevnt, virker det som.
La oss se om jeg kan være fornuftig i dag og legge meg før midnatt. Selv om jeg da etter eget utsagn er syk…
