«I dag skal vi ta deg med til ultralyd.» Legestudenten smilte til Eilyn.

Eilyn grep vesken sin med de viktigste verdisakene sine og gikk med studentgruppen ut i korridoren. Snart stod de foran en dør der det stod med store bokstaver «ULTRALYD». En av studentene holdt oppe døra for de andre. Det første Eilyn la merke til var den blodige sengen som stod midt i rommet. Kvinnen før henne måtte ha fått et illebefinnende og nå var store deler av sengen dekket i blod.

«Legg deg ned her.»

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

«Men… Sengen er full av blod.» Eilyn rynket pannen.

«Ja, men legg deg ned», fortsatte legestudenten.

Ingen gjorde tegn til å prøve å gjøre noe med problemet. Eilyn så mistroisk på den ene etter den andre av legestudentene. Skulle hun være nødt til å legge seg ned i en annen kvinnes ferske blod? 

«Vent litt! La meg bare hente noe først.»

Eilyn gikk tilbake til rommet og hentet vaskeutstyret og lakenet sitt. Da hun kom tilbake satte hun i gang med å rengjøre den blodige sengen. Det var umulig å få den helt ren, men etter en stund måtte hun si seg fornøyd. Så la hun lakenet sitt oppå sengen før hun la seg ned for endelig å få gjennomført den første ultralyden på dette sykehuset. 

Legestudentene fuktet magen hennes med vann.

«Har dere ikke gele?» Eilyn stirret sjokkert på magen sin.

«Nei, dessverre. Vi er helt tom.»

Den ene av studentene skrudde på ultralydapparatet. 

Eilyn hørte de prate seg i mellom. 

«Jeg ser ingenting.» «Dette apparatet virker ikke.» «Det blir ødelagt når vi bruker vann.» «Jeg tror arterien er dårlig. Hun burde opereres ganske snart. Ellers vil arterien sprekke.» De ofret ikke en tanke på at Eilyn var i rommet og at de kanskje burde vurdere ordbruken sin. 

«Jeg kan godt dra til en privatklinikk for å ta ultralyd, og så tar jeg med meg resultatene tilbake til dere.» Hun visste ikke hva som var verst. De inkompetente studentene eller det mangelfulle utstyret. En ting var i hvert fall sikkert. Hun var nødt til å få en privat klinikk til å gjøre undersøkelsen…

Dette er et utdrag av en bok jeg holder på å skrive om min gode venninnes opplevelse på et sykehus i Venezuela som høyrisiko gravid pasient. Forholdene hun beskriver er helt hinsides alt som kan kalles normalt. Jeg håper å ferdigstille førsteutkastet av boken i løpet av sommeren, for så å bruke høsten og vinteren til å redigere og kontakte forlag for eventuell utgivelse.

Over tre år er gått siden Eilyn lå en måned på sykehus i Venezuela. Et halvt år etter hadde hun forlatt landet med mann og barn, og nå skriver vi hennes historie som i seg selv er helt utenkelig grufull og tankevekkende.