Vanligvis har jeg noen store håndklær liggende over stolen og armlenene, slik at ingenting skal kunne ramle ned i stolen på innsiden av armlenene. Men siden jeg kom hjem fra ferie for en uke siden, så har jeg ikke lagt dem over stolen ennå. Det er dype “grotter” rundt hele stolen, og inngangene ned i dypet er trange.
Jeg setter fast hånden i inngangen til en av “grottene” ved armlenet. Ingen heklenål å kjenne. Jeg løfter på stolen. Prøver å vingle den fram og tilbake fra side til side. Jeg legger reclineren rundt på siden. Så på ryggen. Jeg rister fortvilet i stolen: “Gi meg tilbake heklenålen min!”
Jeg filmer det hele. Sånt må dokumenteres. Det kan nok være lurt å ha når rettssaken starter, for jeg tviler på at reclineren vil innrømme denne grusomme udåden. Derfor er video-bevis alfa og omega når dommen skal avsies.
Det blir kveld og natten faller på. Det er på tide å komme seg til køys. Mysteriet blir oppklart. Jeg blir skamfull. Jeg har ubegrunnet anklaget reclineren for ranet, og kjenner en sorg over at jeg kunne være så rask til å dømme. Det var absolutt ikke rart, for stolen har vært skyldig så mange ganger før, – så jeg var sikker på at det måtte være samme gjerningsmann.
Jeg gremmes over meg selv… Døm ikke! Selv om Dr Phil snakker om “The best predictor of future behavior is relevant past behavior”. Uten bevis skal jeg IKKE dømme, – jeg kan ta feil, og det har jeg gjort denne gangen.
Hvis du lurer på hvor jeg fant heklenålen, så kan du se heklevlogen min her:
https://youtu.be/d7AplrVbX2M?si=TLFuER6qjhOS9xEq
heheheh ja sånn er det
Den dukket opp!
Jepp, hehe… Det gjorde den

Skylde på andre, – fyyy!!!