Jeg synes i grunnen det er litt skummelt å fortelle dette. Jeg har fortalt om hendelsen flere ganger muntlig, men aldri skriftlig. Og det å skulle dele denne historien med lesere som jeg sikkert ikke aner hvem er, føles litt ubehagelig. Tenk om noen skulle vite hvem denne morderen er? For det første er det muligens feil å kalle vedkommende for en morder. Jeg tror heller det er snakk om en drapsmann. Forskjellen på dette har vel å gjøre med om det er utført med vilje eller “bare” med forsett eller at det er uaktsomt. Det får briste eller bære. Jeg velger å dele denne historien…

Jeg har alltid hatt veldig respekt for det å haike. Da jeg vokste opp, ble jeg prentet inn hjemmefra at det kunne være farlig å haike, og jeg skulle aldri sette meg inn i bilen til fremmede. Dette medførte blant annet at den gangen jeg, sammen med tre andre venninner på 15-16 år, stod og ventet på bussen, så ble jeg “livredd” da en av de andre jentene stilte seg opp og haiket for å spare busspenger. Det verste var at det var en ung mann som stoppet. Venninnen min kjente han og han ville svippe oss dit vi skulle, men til tross for at vi var fire jenter og han bare én mann, så følte jeg virkelig at jeg gjorde noe farlig da jeg satte meg inn i bilen sammen med de andre, og holdt omtrent pusten helt til vi var fremme.

Det gikk selvfølgelig helt fint, og min engstelse var sterkt overdrevet, men jeg nevner hendelsen for å sette forholdet mitt til haiking i perspektiv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da jeg selv fikk lappen tenkte jeg at dersom jeg så en enslig jente som haiket, så ville jeg vurdere å ta henne opp, for det var bedre at hun satt på med meg enn med en eller annen skummel og farlig fyr. Dermed tok jeg opp en jente i slutten av tenårene som stod utenfor den videregående skolen hennes og haiket en dag. Det viste seg at vi hadde en felles venninne, og opplevelsen var grei. “Puh, – der hadde jeg “reddet” én jente fra å sette seg inn i feil bil”, var vel min forståelse av det hele.

Et år eller to senere skulle jeg komme til å ta opp min andre haiker, men det jeg ikke tenkte over i forkant, var tidspunktet denne spinkle jenten gikk nærmest dansende langs veien. Hun hadde langt flagrende hår med en sånn liten “tutt” i strikk oppå hodet. Klokken var to på natten, og hadde jeg tenkt meg om, så ville jeg tenkt at dette var et tidspunkt en haikende jente fikk klare seg selv. Så “modig” var jeg ikke at det ville vært greit for meg, dersom jeg hadde tenkt meg om.

Jeg så bare den tynne venstrehånden med tommelen i været som pekte ut mot veien mens kroppen hennes “hoppet” opp og ned da hun gikk. Jeg satte på blinklyset og stanset bilen et stykke foran henne. Så tok jeg lommeboken jeg hadde liggende i passasjersetet og plasserte den mellom setet mitt og døren. Etter bare noen sekunder rev den vevre jenten opp døren, satte seg inn og sa med dyp mannsstemme: “Du er det snilleste mennesket jeg har møtt på et halvt år.”

Jeg skvatt til og holdt meg godt fast i rattet. Jeg kjente hjertet dunke fort i brystet, og det var i grunnen på vei opp i halsen. Ansiktet hans var dratt, og jeg fikk en fornemmelse om at dette måtte være en som hadde problemer med narkotika. Jeg fikk svelget hjertet på plass igjen før jeg sa fast, og så morskt jeg bare kunne: “Hvor skal du hen?”

“Jeg skal ned på “Sagbruket*”, puben nedi hovedgaten.”

“Du får si fra hvor det er, for jeg vet ikke”, fortsatte jeg like bestemt i stemmen, mens jeg skalv innvendig.

“Du er det snilleste mennesket jeg har møtt på et halvt år”, gjentok han.

Da jeg hadde sluppet han av ved “Sagbruket*” pustet jeg lettet ut og tråkket på gasspedalen. Jeg kunne ikke komme meg fort nok hjem. Adrenalinet pumpet og jeg skalv. “At det gikk an å være så “dum” som jeg var!” Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle ta opp haikere langs veien.

I månedene etter denne hendelsen så jeg denne tynne “jenten”, som altså viste seg å være en mann, overalt. Uansett hvor jeg kjørte, så gikk han langs veien, og hver gang gjorde hjertet mitt et hopp og jeg tenkte “tenk om han kjenner meg igjen”. Ganske irrasjonelt det hele. Jeg hadde jo vært “det snilleste mennesket han hadde møtt på et halvt år”, så hvorfor i all verden skulle jeg være redd for at han ville gjøre meg noe? En overdreven engstelse, men like fullt var den reell. En gang gikk han til og med rett forbi huset mitt  da jeg svingte inn hjemme, og jeg bodde på andre siden av byen enn der jeg hadde plukket han opp. “Vet han hvor jeg bor nå?” Selvsagt gjorde han ikke det, og ikke så han meg heller, men skrekken hadde satt seg godt fast i meg.

Så gikk det et års tid uten at jeg så noe til han, og jeg tenkte ikke noe særlig mer på det hele. Men en dag satt høye, tøffe Bønni* på jobben og snakket med noen andre kollegaer om noe jeg ikke fikk helt tak i da jeg satte meg ned ved dem. Bønni* forklarte at han ikke var redd for denne personen de snakket om, men at han ikke ville yppe seg mot han, ettersom han var redd for kona og barna sine. Jeg begynte å få mistanke om hvem de snakket om, og da Bønni* beskrev han som liten og tynn, med langt, flagrende hår og dratt i ansiktet, forstod jeg hvem han snakket om.

“Han har jeg tatt opp som haiker en gang. Hva er det med han?”

“Han har drept et menneske, og sitter inne nå.”

Jeg trodde knapt det jeg hørte. Hadde jeg hatt en morder i bilen? Jeg var rimelig glad for at han var i fengsel, men jeg var helt sjokkert over at jeg, som i utgangspunktet er så utrolig pysete, faktisk hadde hatt en drapsmann i bilen.

* Oppdiktet navn