Da jeg var liten var det vanlig å tjene seg noen kroner på å passe andres barn en times tid eller to. Vi trillet dem i vognen og tok dem med på lekeplassen. Som regel var barna til noen vi kjente i nabolaget, men for å utvide arbeidsmarken måtte vi stadig ringe på hos naboer vi aldri hadde snakket med for å spørre om vi kunne passe barna deres.

Dette høres kanskje totalt uansvarlig nå i 2021, og hadde dette skjedd i dag så hadde sikkert noen naboer anmeldt foreldrene til barnevernet, men dette var helt vanlig og gikk helt fint på 80-tallet. Mor fikk et lite pusterom, mens vi barna i 9-13 årsalderen fikk oss en liten jobb der vi tjente penger.

Stort sett fungerte dette strålende, men jeg har en opplevelse utenom det vanlige som jeg bare må fortelle om fra da jeg var 10 år. Jeg og to venninner som var et par år eldre enn meg stod og pratet sammen om det å passe barn, da plutselig de to andre kom på en opplevelse de hadde hatt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

– Husker du den gangen vi passet Raymond?
– Ja, det var så koselig og vi fikk godt betalt.
– Jeg skulle ønske vi kunne passe han igjen.
– Ja, men husker du ikke han derre faren. Jeg tør ikke å spørre igjen.
– Nei, ikke jeg heller.

Det var tydelig at dette var en lukrativ jobb som jentene hadde lyst på, men som ingen av dem turde å oppsøke igjen. Jeg har aldri vært særlig redd av meg på sånne ting som ikke er fysisk farlige, så det var ikke noen “big deal” for meg å tilby meg å spørre for dem om vi kunne passe Raymond. Venninnene mine var så takknemlige og fornøyde med at jeg ville hjelpe dem, og vi gikk ned til høyblokk 3 og tok heisen opp i 13. etasje. (Merkelig hvordan alt skjer i denne etasjen.)

Vi gikk bort til døren, men venninnene mine fortsatt forbi den og gjemte seg borte i trappehuset mens jeg ringte på. Det var en litt eldre mann som åpnet, og jeg vet ikke om det var fordi han var litt gammel eller fordi jeg var litt usikker på om venninnene mine kunne ha tatt feil dør, men i hvert fall så var den påfølgende samtalen slik:

– Bor det en som heter Raymond her?
– Ja.
Ok, puh, da er det riktig dør, tenkte jeg.
– Tror du jeg kan få passe han?
Den eldre mannen så på meg med smilende øyne og sa:
– Jeg tror nok at han klarer å passe på seg selv.

Akkurat idet han sa dette, kom jeg på hvilken Raymond dette måtte være, og han var tre år eldre enn meg!!! De to venninnene mine begynte å flire og le høyt i trappehuset og jeg gikk mot dem og sa: “Åh, dere lurte meg!!!”

Det var virkelig en pinlig opplevelse, men når jeg tenker meg om, så var det i grunnen en utrolig bra “prank” som venninnene mine hadde klart å lure meg med på, og ikke minst er det blitt en morsom historie å fortelle. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig, så det å dele sånne flauser er bare moro…