Det er helt klart at den hjelpen vi sender avgårde til ulike familier i Venezuela ikke strekker til mer enn en ørliten brøkdel av innbyggerne i Maracaibo. Aller helst skulle vi ha sendt til alle, men det er selvfølgelig helt umulig. Likevel er det hjerteskjærende når vi får en henvendelse på mail eller WhatsApp fra noen som har hørt om andre som har fått hjelp, og som lurer på om de kan få lov til å stå på venteliste for å bli tildelt en av disse pakkene våre med mat. Det er hardt og brutalt å måtte si at vi er en veldig liten “organisasjon” som er helt i startfasen av dette, og at vi ikke opererer med ventelister. Noen av de som har kontaktet oss har vi funnet plass til, ved at vi har undersøkt litt om bakgrunnen og om de er i like stor nød som de familiene vi allerede hjelper, mens andre har vi i bakhodet dersom det skulle dukke opp flere rause og gavmilde givere.

En gutt vi hjalp da elevene mine kjøpte mat til flere familier lurte på om han hadde gjort noe galt siden han ikke hadde blitt tildelt mat mer enn én gang, mens en av de andre familiene han kjente hadde fått mat flere ganger. Det er sårt ikke å kunne hjelpe alle, og vi måtte forklare han at det ikke hadde noe med han å gjøre, – han hadde ikke gjort noe galt. Likevel er det vanskelig for en gutt på 10-12 år som opplever en hverdag med stor mangel på mat, å se andre få være videre mottakere av en slikt kjært tiltrengt gave som dette er for enhver av disse stakkars familiene.

På bildet er tre familier representert, og disse fikk alle hjelp med en pakke mat i april, men siden har vi ikke hatt muligheten til å sende til dem, mens andre de kjenner har fått. Gutten i rød shorts tok kontakt i håp om å kunne bli tilgodesett ved en ny anledning. For øyeblikket er det litt vanskelig, men vi håper at vi snart kan sende til disse tre familiene igjen, da nøden er stor.