Da jeg var i Bergen i sommer, vandret jeg også litt rundt i borettslaget der jeg vokste opp, på jakt etter nostalgi. Med tanke på at jeg også skriver på en barnebok bygget på enkelte episoder fra oppveksten i Vadmyra, så var det helt på sin plass å ta runden med kameraet for å forevige hvordan alt ser ut nå i dag, samt å mimre tilbake om hvordan det en gang var. At det var varmt og blå himmel gjorde det ekstra nostalgisk, og jeg koste meg på den korte vandringen. Jeg burde selvsagt tatt flere bilder. Jeg burde også ha gått innom barneskolens område som tross bare ligger 30 meter opp en bakke, men det ble glemt denne gangen. Det var selve borettslaget som var i fokus.

Først ut er blokken jeg vokste opp i. Høyblokk 4. Vadmyrveien 28, med det etter hvert så berømte postnummeret 5071 til Loddefjord. Da posten i 1999 klarte å revidere “alle” postkontorer og -numre, så endte vi opp med 5172 i stedet for 5071. Det var en trist dag for Loddefjord, men skapte såpass stort engasjement i nærmiljøet at musikkfestivalen “5071 – Alle til Loddefjord” så dagens lys i 2009, og postnummeret har nærmest blitt et “kult-statement”. Artister som Lars Vauler og John Olav Nilsen opptrådte på festivalen i 2010. Loddefjord har i grunnen vært kjent som stedet der rockemusikken i Bergen “kommer fra”. Selv husker jeg godt “Pogo Pops” som hadde Viggo Krüger som gitarist. Han gikk i parallellklassen, og det var stor stas da de plutselig var det store innen musikk i Norge. Venninnen til søsteren min hadde også en kort karriere som trommeslageren til William Hut i “Poor Little Young Ones”, som også ble en velrenommert artist (og gruppe) i Norge.

 

“Firkanten” bestod at høyblokk 4 og tre lavblokker som omkranset en lekeplass. Her vokste vi opp relativt trygt og beskyttet, selv om jeg godt husker lille Stefan som kom i avisen fordi han ble overkjørt av søppelbilen rett utenfor inngangen sin da han akte ned den bittelille bakken fra lekeplassen og ned mot døren. 5-6-åringen kom mirakuløst fra det med kun noen skrammer, om jeg ikke husker feil.

En annen ting vi elsket å gjøre, var å balansere på de to centimeters tynne gjerdene som var satt opp rundt alle blomsterbedene i hele firkanten. Jeg tror faktisk jeg etter hvert klarte å ta hele runden uten å ramle ned, så da begynte jeg å fable om en karriere som turner på bommen. Det kunne ikke være så vanskelig, – den var jo hele ti centimeter bred og jeg kunne allerede slå hjul, ta araber og gå ned i spagaten… Ikke på gjerdet da, men likevel… Det ble med drømmen. Da jeg gikk på sånn “danse-turn” var jeg livredd for å hoppe over “hesten”, så selv om jeg også hoppet over alle brann-hydrantene i nabolaget, så var det “hesten” som tilhørte turnverdenen, og den var farlig. Ikke var jeg sterk i armene eller magen heller, så jeg kom meg aldri rundt med beina og opp på sånne turnstenger, så jeg tror det var greit at det ble håndball på meg 😉

Rett foran høyblokk 4 ligger nærbutikken. Jeg bodde i 4. etasje og kunne se inngangsdøren til butikken fra altanen på den tiden. Siden har de endret på inngangen, men jeg husker godt de gangene det singlet i glass fra butikkvinduene, etterfulgt av en skoleklokkeaktig alarm om at her hadde det skjedd et innbrudd. Da var det rett ut på altanen og få med seg hvem som kom løpende ut av butikken med ølkasser i hendene. Vi fulgte med hvor de gikk, men jeg kan faktisk ikke huske at vi noen gang fikk fortalt politiet hvem det var som hadde brutt seg inn. Antakelig fikk politiet vite det fra noen andre, for de var nok gjengangere. Jeg husker jeg var litt nervøs for han ene. Han var selvfølgelig en del år eldre enn meg, og han bodde bare et par etasjer under meg. Heldigvis snakket han aldri til meg, så det gikk alltid greit. Han var nok bare ekstra glad i øl, tenker jeg.

Bak den ene lavblokken lå en av områdets barneparker. Her kunne man plassere barna sine noen timer hos “tante ditt” eller “tante datt”, mens mor kunne få seg en velfortjent hvil… – til å vaske huset i ro og fred… Eller løse kryssord… Eller lese Hjemmet og Allers og Norsk Ukeblad. Jeg husker selv at jeg stadig trykket på ringeklokken til eldre damer i blokken og spurte om de hadde noen gamle ukeblader jeg kunne få. Det var særlig to hyggelige damer rett over oss, i 12. og 13. etasje, som var veldig hyggelig og alltid hadde noen blader å avse. Trønderske fru Roseth i 12. etasje var godheten selv, og det strålte varme og glede fra henne der hun kom ut med både fem og ti ukeblader, til stor begeistring for en 11 år gammel jente som samlet på bilder av Lady Diana, ABBA og andre berømtheter.

Men tilbake til barneparken. Om ettermiddagene var dette et yndet sted for oss skolebarn å leke i sandkassen med biler eller å disse* (bergensk ord for å huske). Men det aller gøyeste vi visste var å velte et slags disse*-tårn. Dette disse*-tårnet hadde tre etasjer, og det var ett bildekk i hver etasje med mer og mer “slækk” i kjedefestet desto nærmere bakken det var. Stativet var festet fra hjulet fra toppen, på skrå ned mot bakken, med noen jernstenger som endte i et stort jernhjul på bakken. Da vi hadde veltet hele tårnet, fikk vi dette jernhjulet på siden i luften. Vi dro de to nederste dekkene med kjetting til side, satte én kampestein under jernhjulet på hver side, så det ikke skulle rulle, og dermed kunne vi klatre opp på ryggen til en benk og slenge oss mot den øverste delen av jernhjulet og svinge frem og tilbake som på en svingstang. Vi dro benken lenger og lenger bakover for å utfordre skjebnen enda mer. Helt til en dag jeg ikke klarte å få tak i stangen og landet med armen oppå en stein. Jeg hylgråt. Da jeg kom hjem var armen skikkelig buet. En merkelig form på armen, men den var ikke knekt, så etter noen dager var jeg nok i gang igjen. For en frihetsfølelse det var å sveve mot jernstangen!

I dag er lekeplassen en gressplen, og området utenfor barneparken, som var fotballbanen vår, den er blitt parkeringsplass. Fotballbanen der min 6 år lange “keeper-karriere” ble født. Der vi spilte fotball med guttene og ble driblet i senk. Men som håndballspiller var jeg ikke så redd for ballen, så derfor var det ikke så dumt å være keeper. Det var gøy å spille fotball på lag i Vadmyra også, – helt til jeg slapp inn 9 mål i en kamp og innså at det fikk greie seg med håndballen.

Puh… Dette for greie seg for dagens blogg… Selv er jeg ikke glad i å lese innlegg som blir for lange, så jeg gir meg mens leken er god, og så får jeg heller lage et innslag del 2 om resten av nostalgien jeg opplevde i Vadmyra i sommer.

Så “se hva som skjer”… 😉