Forrige lørdag hadde jeg avtalt med noen kollegaer å bade i soloppgang. Jeg, som overhode ikke er noen badenymfe, hadde blitt overtalt til å bade i Middelhavet tidlig om morgenen. Da forespørselen kom på arbeidsrommet fredag ettermiddag, lo jeg høyt. JEG… BADE??? ER DU GAL??? Men det tok ikke mer enn noen få sekunder etter min første lattermilde “for et ridiculous forslag” -respons til at jeg faktisk satt der og vurderte å bli med. Jeg kjente i grunnen ikke igjen meg selv. Hvordan kunne det ha seg at jeg VURDERTE å bli med???

Tirsdagen i forveien hadde vi vært på stranden med hele skolen, og vannet hadde vært utrolig behagelig, – mye varmere enn det pleier her i Málaga. Jeg fikk dermed lyst til å bli igjen etter at elevene hadde dratt hjem, for å kaste meg uti vannet igjen. Men ettersom jeg hadde flere svære poser med bøtter, spader og andre strandleker, samt mye annet å bære på, måtte jeg ha hjelp bort til bilen, og da gadd jeg ikke ta turen tilbake til vannet etterpå. Dermed ble det ingen ny dukkert.

Derfor satt jeg altså der på skolen fredag ettermiddag og vurderte å stå grytidlig opp lørdag morgen for å bli med denne gjengen på å bade i soloppgangsen. Jeg lovde ikke noe, men tenkte å overlate det til den innebygde “vekkerklokken”. Våknet jeg tidlig, så var det bare å komme seg av gårde. Og det gjorde jeg…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men da jeg hadde satt meg i bilen og kjørte på vei fra Fuengirola til Benalmádena blinket det tett som hagl på himmelen over Alhaurín. Det lynte kraftig med 2 til 4 sekunders mellomrom hele veien, og da jeg parkerte ved stranden og skulle gå bortover strandpromenaden, var jeg sikker på at jeg kom til å bli den eneste som møtte opp. Dette her måtte da være farlig? Man kan ikke bade når det lyner! Da kommer lynet til å slå ned i oss!!!

Det regnet ikke, og lynet holdt seg til et område som var inne over land, samt i et annet område et stykke utover havet, der solen skulle komme opp. Lynglimt, med like høy frekvens som fyrverkeriet på nyttårsaften når klokken er fem på tolv om natten, fortsatte å blinke i skyene, men fortsatt var det ikke en regndråpe i luften over oss. Faktisk var det klar himmel rett over oss, – det var rundt oss, men et godt stykke unna, at faren truet.

Jeg så sikkert litt dum ut der jeg vandret langs promenaden klokken syv om morgenen med en strandstol i hendene. Men det er klart, – det var jo en mulighet for at de andre ikke dukket opp, så da ville jeg heller sette meg i stolen enn å stå langs vannet å se dum ut. Begge deler ville sikkert se dumt ut, men heller dum sittende enn stående.

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Etter mindre enn et par minutters ventetid kom nestemann, og så kom de andre like etter. Vi nølte litt med å gå i vannet, men til tross for kraftige lynnedslag i horisonten, så virket det trygt nok å bevege seg ut i havet. Jeg var førstemann uti, og det var merkelig deilig og nesten lunkent i vannet. Skikkelig deilig badetemperatur. Den myke sanden kjentes deilig under beina. Oppdriften var stor, og det var avslappende å flyte i vannet.

Vi ble værende uti en liten halvtime, og etter hvert kjente vi at det faktisk var lunere nedi vannet enn i luften. Det var litt vind, og det gjorde luften kald på den våte huden. Så til tross for at vi hadde hatt en uke med temperaturer på 25-35 grader, så hutret vi litt da vi kom oss på land for å tørke oss.

Merkelig nok frister det til gjentakelse, så vi får se om jeg blir med ved en senere anledning også…