Første dag i sommerferien og jeg starter ferien med en tidlig frokost på terrassen. Endelig etter mer enn to måneders pause skal jeg fortsette på boken om venninnen min, men først skal jeg lese gjennom manuset så langt. Det er deilig temperatur. Ikke for varmt, men akkurat passe sånn tidlig på morgenen. Solen treffer ikke terrassen før rundt klokka tolv, så jeg har noen fine timer der jeg kan konsentrere meg om lesingen uten å svette oppover i varmen.

Så hvem er hun venninnen min som jeg skriver om, og hvordan har det seg at jeg nå sitter her og skal skrive hennes historie? Jeg har fått tilbakemelding fra noen lesere av bloggen som er nysgjerrige på hvilken bakgrunn hun har. Jeg har bevisst holdt litt igjen. Både fordi historien fortelles i boken, men også av en grunn som jeg ikke kan nevne nå. Men litt kan jeg “avsløre” om Eilyn nå.

Hun vokste opp i et middelklassehjem med to eldre brødre og en lillesøster. Foreldrene jobbet og de hadde det helt greit økonomisk. De hadde en egen “nanny” som passet på dem når foreldrene jobbet, og som fulgte dem til skolen. Via broren, ble Eilyn kjent med mannen sin i ungdommen. Joel var profesjonell baseballspiller vekselvis i Venezuela og i USA. En skade i skulderen sendte han ut av idretten, og de siste årene før de kom til Spania, jobbet de begge med salg av eiendommer i det internasjonale eiendomsmeglerfirmaet Remax.

Eilyn hadde så absolutt ikke lyst til å dra fra Venezuela. Hun er veldig knyttet til foreldrene sine, og særlig siden moren hadde hatt to hjerneslag, var det utenkelig for henne å forlate henne. Joel derimot, så på situasjonen helt annerledes. Det var ingen fremtid i Venezuela. Ingen tegn til bedring på noe område. Han var fast bestemt på at de måtte dra, og med en bror som allerede hadde bodd mange år i Málaga, Spania, var det relativt greit for dem å kunne komme seg dit. Til slutt ble Eilyn også overbevist om at det var det beste, selv om det kostet henne mye å skulle innrømme det.

Vel fremme i Spania gikk det ikke en dag uten at hun gråt og lengtet tilbake til Venezuela og foreldrene sine. Hun var klar til å reise tilbake hvilken dag som helst, men hun fikk klar beskjed av både mann og barn om at da måtte hun reise alene. Det tok mange måneder før hun klarte å slå seg til ro med at hun hadde tatt et riktig valg, men nå har hun altså innsett at det virkelig har vært en riktig avgjørelse.

Særlig har hun kjent på en utilstrekkelighet med at hun ikke har kunnet være der for de hun kjenner som trenger hjelp. Eilyn er alltid innstilt på å hjelpe andre, men saken er den at etter hvert ble det umulig for henne å hjelpe andre i Venezuela. Pengene tok slutt da inflasjonen sørget for at alt mistet sin verdi. Likevel har hun følt på at hun sviktet sine kjære, både familie og venner, med å reise fra landet. Men nå ser hun at hun har kunnet gjøre mye mer nytte for seg til deres hjelp herfra i Spania enn hun noen gang kunne klart i Venezuela.

Det at vi har kunnet starte dette prosjektet vårt “En dråpe i havet er mer enn ingenting”, eller “En dråpe av solidaritet”, viser at hun ikke kunne ha tatt en bedre avgjørelse. Det nettverket hun har av både hjelpere i Venezuela som er til å stole på og familier som trenger vår hjelp med mat, er avgjørende for det arbeidet vi utfører i samarbeid med alle de gavmilde giverne vi har.

Endelig har Eilyn kommet til det stadiet der hun forstår at hun er på rett plass, og sammen jobber vi med både den fysiske hjelpen med mat til trengende familier i Venezuela og boken om hennes historie fra det månedslange oppholdet på fødeklinikken i Maracaibo, Venezuela. Jeg har nå et par måneders intens skriving foran meg, så nå skal jeg lese manuset for å “catch up” hvor jeg er…